Debatten om statlig eierskap er kommet i gang igjen med to selsomme saker som bakteppe. Statseide DnB kjøper seg opp i statskontrollerte Kreditkassen uten at staten som eier vet om det, og høyst sannsynlig også uten at staten vil det, mens det indirekte statseide Naturkraft A/S ikke vil informere regjeringen om hva selskapet pønsker på. I stedet organiserer ledelsen sitt eget spill med Arbeiderpartiet og Høyre som makkere og gambler med at regjeringen Bondevik kun har kort tid igjen.Da, om ikke før, er det siste argument for statlig eierskap levert. Når staten ikke bare har sluttet å påvirke de selskapene den eier, men også opplever at noen av disse selskapene bevisst driver fusjonsbestrebelser som står i motstrid til offentlighetens interesser, slik det skjer i banknæringen, er grunnlaget for statlig eierskap falt bort. Når det gjelder Naturkrafts undergraving av regjeringens autoritet, er diagnosen selvfølgelig enda alvorligere.Det statlige eierskapet har en lang og ideologitynget historie i Norge. I gjenreisingen etter krigen kunne Arbeiderpartiets behov for å kontrollere det Einar Gerhardsen kalte «kommandopostene i økonomien» forenes med ønsket å om å tilføre produksjonslivet investeringsmidler i en tid preget av mangel på privat kapital. I dag finnes ingen slik kapitalmangel, samtidig som knapt noen lenger tror på nødvendigheten av offentlig eide produksjonsmidler.Ingenting illustrerer dette bedre enn bankene. Det var Arbeiderpartiets drøm gjennom mange år å skaffe seg kontroll over banksektoren. Det var også i spørsmålet om bankenes fremtidige eierskap Høyre skremte velgere på vei inn i middelklassen med at sosialistene viste sitt sanne ansikt. Nå vet vi hvordan det gikk. De store forretningsbankene havnet i statens favn etter bankkrisen for et drøyt tiår siden. Ingen slår ideologisk mynt på at det skjedde. Tvert imot, det statlige bankeierskapet er uansett politisk ståsted mer en kilde til besvær enn til glede.Det finnes selvfølgelig virksomhet som vi vanskelig kan tenke oss overført til private hender. Selv om det er skjedd i enkelte land, vil vi ha vanskelig for å tenke oss post, vannforsyning og jernbanedrift, for å ha nevnt en del av disse virksomhetene, privatisert. Men når statlige foretak organiseres etter mønster av private selskaper, bør staten ha tenkt igjennom hvordan den vil styre disse selskapene uten å klusse med den nye og friere styreformen.Dette problemet har ikke minst vært aktualisert i forbindelse med at Postens ønske om å rasjonalisere og effektivisere har kollidert med eierens, statens, ønsker om desentralisert bosetting og et godt utbygd tjenestetilbud i alle deler av landet. Mye tyder på at hverken Stortinget eller skiftende regjeringer opp gjennom årene har tenkt godt nok igjennom de offentlige styringsbetingelsene for statsselskaper. Nå kommer debatten, dessverre i ettertid. For finanssektoren må nærmest si, som vanlig.