Den nye arbeiderpartiregjeringen lanserte en forsterket Europa-politikk som et av sine satsingsområder. Men innholdet i satsingen har allerede vist seg å være langt mindre verd enn pålydende. Det vil knapt komme noe nytt norsk fremstøt for EU-medlemskap fra duoen Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland. I alle fall ikke i overskuelig fremtid. Saken er låst gjennom to folkeavstemninger og et splittet velgerkorps i Arbeiderpartiet. Det siste er kanskje det viktigste. Det er umulig for Arbeiderpartiet å kjøre en sak gjennom der både folket og partiets egne velgere står så delt i syn som de gjør.Høyres situasjon er en helt annen. Bakgrunnsmateriale som ble publisert i Aftenposten før helgen, viser at Høyre er det eneste av partiene våre som har et klart ja-standpunkt forankret i eget parti. Det er hele forskjellen. Mens Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet nærmest er delt på midten om EU-spørsmålet og KrF antakelig har større EU-motstand i egne rekker enn partiledelsen liker å innse, er Høyre i stand til å kjempe for norsk EU-medlemskap med hele partiapparatet i ryggen.Slik sett var det nærmest en selvfølgelighet Høyre-leder Jan Petersen foredro da han i Bodø i helgen forlangte en ny EU-debatt nå. Vi synes det er all grunn til å spørre Høyre-lederen hvorfor dette poenget ikke er gjort tydeligere allerede for lenge siden. I sak etter sak har Høyre opplevd å miste initiativet til Arbeiderpartiet eller sentrumspartiene. Et par budsjettforlik med Kjell Magne Bondevik og Gudmund Restad er det nærmeste Høyre under Tøffe-Jan og EU-general Inge Lønnings ledelse er kommet makten. Det holder ikke for et parti som mener seg både å være et folkeparti og å ha ambisjon om regjeringsmakt.De tradisjonelle Høyre-sakene er ikke partiet lenger alene om å tilby velgerne. Individets frihet er en av søylene i det nye sosialdemokratiet. Thorbjørn Jagland og Tony Blair er dets ambassadører. Næringslivets tarv ivaretas antakelig bedre av Jens Stoltenberg og Grete Knudsen enn av hvem Høyre måtte finne på å erstatte dem med dersom partiet mot formodning skulle havne i regjeringsposisjon.Men EU-saken er det bare Høyre som kan kjøre for full musikk. Derfor er det en gåte hvorfor partiet ikke i større grad har brukt denne saken til å komme seg ut av det dødvanne det befinner seg i. Det går bølger i Høyre, men det går ikke bølger rundt Høyre. Det er forskjellen og det er problemet. Til tross for at partiet nærmest har monopol på ja-standpunktet i den saken som alene er i stand til å mobilisere sterkest blant norske velgere, er evnen til å utnytte dette strategiske fortrinnet fraværende.Det er godt gjort å bli så usynlig som Høyre er med et så sterkt standpunkt i den ideologiske bagasjen. Med motsatt standpunkt om samme sak, har Senterpartiet på 90-tallet maktet å svinge seg til de helt store høydene og skaffe seg en innflytelse som dets synkende skare av kjernevelgere ikke skulle tilsi at det hadde. Det er ikke bare skjebnens tilskikkelse og regelrett uflaks som har redet det slik. Det må enten råde stor latskap eller stor udugelighet i Høyres ledelse. Begge deler er like ille.