Ifølge forsker Hilde Henriksen Waage var det palestinernes leder Yasser Arafat, ikke norske forhandlere, som har hovedæren av at Norge ble mellommann under de hemmelige israelsk/palestinske kontaktene i 1992-93.Arafats logikk var like enkel som den var innlysende. Med sitt uvanlig gode forhold til Israel, både på fagforenings— og kirkelig/religiøst plan, ville Norge og norske fredsmeklere ha de beste forutsetninger for å overbevise israelerne om nytten av direkte kontakt mellom partene. Det viste seg å være riktig da Oslo-avtalen ble vedtatt i 1993.I dag, åtte år etterpå, reises det alvorlig tvil om Oslo-avtalens hovedprinsipp om å utsette de vanskeligste spørsmålene til slutt, har vært et gode, eller en katastrofe, for Midtøsten. Akkurat nå blinker katastrofevarslene. Dette betyr ikke at den norske fredsinnsatsen i Midtøsten skal dømmes nord og ned. Men det betyr at vi bør skaffe oss en litt mer ydmyk og realistisk holdning til egen fortreffelighet i internasjonal sammenheng.