Opptellingen av stemmene ble akkurat så spennende som en valgnatt skal være. Vippestatene sto lenge på vippen. Og køene utenfor valglokalene så bare ut til å vokse etter hvert som det nærmet seg stengetid. Timene gikk, uten at Obama eller Romney kunne innkassere nøkkelstatene Ohio, Virginia eller Florida.
På ett tidspunkt, fram mot klokka fire, så det ut som om Florida-spøkelset fra år 2000 igjen skulle hjemsøke det amerikanske demokratiet. Den gang avgjorde Høyesterett av George W. Bush hadde vunnet over Al Gore, med drøyt 500 stemmer. Da syv millioner stemmer var talt opp natt til denne onsdagen, skilte det 300 stemmer mellom Obama og Romney.
Men så. Gradvis begynte pilene å peke i Obamas retning. Fram mot klokka fem vippet stat etter stat i presidentens favør. Og klokka 05.19 utropte CNN Barack Obama til valgets vinner. Og demokratene på den gigantiske valgvaken i Chicago kunne slippe jubelen løs.
Men seieren smaker langt mer nøkternt denne gangen enn for fire år siden. Velgerne i USA og vi andre verden rundt vet at Obama ikke er noen politisk supermann. Og at han kjemper mot sterke politiske motkrefter. Ingenting tyder heller på at han etter denne valgseieren får det noe lettere på hjemmebane.For selv om Obama etter hvert vant klart og dermed har fått et tydelig mandat fra velgerne, var det lite som endret seg i nattens valg. Demokratene beholdt flertallet i Senatet. Men republikanerne forsvarte sitt flertall i Representantenes hus. Og partiet som tapte presidentvalget, vil neppe mildne sin innstilling til den gjenvalgte presidenten.
Like etter at Obama vant sin første seier i 2008, fattet republikanerne en strategisk beslutning om at de skulle gjøre alt som sto i deres makt for å hindre at han ble gjenvalgt i 2012. Dermed stemte de stort sett imot alle forslag fra presidenten. Amerikansk politikk har knapt sett en mer polarisert periode enn de fire foregående årene.
En av dem som nå vil lede republikanerne i Representantenes hus, er Paul Ryan. Han var Romneys visepresidentkandidat. Og mens Romney hører til i nærheten av sentrum i amerikansk politikk, har Ryan aldri lagt skjul på sin sterke, ideologiske overbevisning. Han jobber knallhardt for lavere skatter, mindre offentlig sektor og storstilt privatisering.
Med en slik politisk leder blir det ikke lett for Obama å gjøre politiske hestehandler. Aller minst når Obama har lovet at han i sin andre periode vil kutte underskuddet på statsbudsjettet ved å heve skattene for de rikeste. Og når nevnte Ryan – sammen med andre fremstående republikanere – allerede nå vil starte sonderingene med sikte på et mulig presidentkandidatur i 2016. Trolig vil Obamas største handlefrihet i de neste fire årene komme på det utenrikspolitiske området. Her er det da også nok å ta fatt i. En av hans viktigste oppgaver blir å hindre at striden rundt det iranske atomprogrammet utvikler seg til full krig mellom Israel og Iran. Han må også prøve å få til en løsning i borgerkrigen i Syria, og forsøke å presse Israel og palestinerne til forhandlingsbordet. I så måte skal det bli interessant å se hvilken holdning Obama inntar til den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, som gjorde alt han kunne for å støtte Romney i valgkampen.
Obamas seier var en stor bragd. Men neste fireårsperiode blir ikke noe mindre tøff enn den første.
Seierherren får ikke mye tid til å feire.