Det er ofte blitt gjentatt at ensomhet er en av de store «folkesykdommer» i vår kultur. I det moderne velferdssamfunn kan det være mye velferd, men atskillig mindre samfunn – altså det at folk finner hverandre til de gode møtene.

Udåden på Utøya og i Regjeringskvartalet i juli har dessuten – til overmål – vist oss at det kan gro mye ondt ut av forkvaklet ensomhet. I ensomhetens innkapsling kan de mest bisarre tanker gro fram i et menneskesinn og føde dødelige handlinger, dersom de ulike innfall og tanker gjødsles med ond ideologi i sjelens lumre drivhus.

Like før tragedien på Utøya, leste jeg en merkelig og tankevekkende bok med tittelen Sorgens dagbok (2011), skrevet av Roland Barthes, en fremtredende fransk akademiker fra vår tid. Etter sin mors død høsten 1977 skrev Barthes (1915-1980) ned på små papirark sine daglige refleksjoner og obser-vasjoner over den sorg han måtte gjennomarbeide etter morens dødsfall. Han lagde seg et lite kartotek av kvarte A4-ark hvor han skrev ned sine knappe tekster. Disse er nylig utgitt i bokform på norsk. På s. 54 finner vi en bestemmelse av hva ensomhet er. I all sin enkelhet bet den seg fast i minnet på en inntrykksfull måte. Det står å lese:

«Ensomhet = ikke å ha noen hos seg som man kan si dette til: Jeg kommer hjem da og da, eller som man kan ringe til (eller si til): «Hei, jeg er hjemme»».

Så enkelt sagt og så treffende! Det er en overraskende å se en av 1900-tallets mest fremragende akademikere eksponere seg så åpent og selvutlevende som her i Sorgens dagbok, et dypt personlig dokument. Etter den 22. juli har vi, Norge, nærmest fått et sorgens nasjonalbibliotek, i og med at kort og hilsener ved sørgestedene er blitt tatt vare på.

Bildet av gjerningsmannen fra Utøya begynner å avtegne seg. Det som synes klart, er blant annet at denne mannen, etter som årene gikk, gled inn i et avlukke av ensomhet. Og i sitt selvpåførte isolat søkte han ulykkeligvis næring i forkvaklet ideologisk drivgods. Tidligere kjenninger av gjerningsmannen kan fortelle at han etter hvert ble «borte», gikk inn i ensomheten, mens båndene til omgivelsene ble tynnslitte – inntil de brast helt.

Attentatene den 22. juli har skapt mye sinne, savn, sorg og smerte. Det er ikke merkelig, ettersom alt dette er naturlige reaksjoner på de uhyrlige handlingene som ble begått. I tillegg har vi fått noen ekstremt dyrekjøpte erfaringer å ta lærdom av. Nå er vi kommet inn i en ny fase, opplever jeg. Tiden er der for den dypere refleksjon og ettertanke over det som skjedde. Analyser settes nå inn fra ulike angrepsvinkler. Og en av flere erfaringer å legge seg på sinnet, er at et menneskeliv med langvarige, påfallende drag av isolasjon og ensomhet – under ugunstige betingelser – kan gi grobunn for grufulle handlinger.

I forbifarten må det her føyes til et balanserende synspunkt: Mange av oss synes ensomhet kan oppleves som en god gave iblant: Stillheten omkring en, freden inni seg og den rolig ettertanke over dagenes innhold og forløp – alt dette kan være berikende stunder i et menneskeliv. Ikke bare kornåkeren, men også mennesker trenger tid for å modnes. Låt mig mognas innan jag skördas, skrev dikteren. Å leve mellom det rolige og det raske i produktiv vekselvirkning, dét er en bra livsrytme!

Vi kan skjelne mellom en produktiv og en destruktiv ensomhet. Så, altså, der hvor personlig innkapsling og ensomhet blir et påfallende, foruroligende og varig trekk hos et menneske, der kalles det på kloke og innfølende medmennesker. Som våger å nærme seg, og som evner å løse opp i livsmønstre som låser seg på en måte som isolerer. Vi er skapt som relasjonsvesener. Tross sine mange åpne portaler, åpner ikke en pc for reell samhandling med et annet jeg.

Det er dessuten både erfaringens og forskningens innsikt at et menneskes identitetsdannelse skjer i rapport med og i relasjon til andre mennesker. Gode samtalepartnere er gull verd! Og en sunn personlighets-utvikling, som skaper naturlige reaksjonsmåter og empatiske holdninger, har sine forutset-ninger i samspillet med andre – så vel i bekreftelse som korrektiv. Intet menneske er en øy, som kjent.

Vi har fått mange tankevek-kere etter den 22. juli. En av dem handler om å være våkne for de negative konsekvensene som kan følge av isolerende ensomhet. Det ville være godt om den 22. juli kunne lære oss noe om hva det våkne og gode blikket betyr. Både i hverdagens sosiale spill (dataspill inkludert!), når alt går på det jevne – og sviende aktuelt nå: for å dempe faren for å bli rammet av de ensomme ulver, som i sitt isolat gir seg ekstremismen i vold, uten den korrigering som ligger i å ha åpne kanaler ut til omverdenen.