Nasjonen har gjennomlevd en nasjonal traume de siste ukene. Ikke uten grunn har krigsmetaforene florert, og krigens dikter, Nordahl Grieg, har fått sin renessanse som krigsskald med sitt dikt «Til ungdommen», som på en uforlignelig måte fanger opp nasjonens sinnstilstand av sjokk og sorg, men også håp, omsorg og troen på menneskeverdet.

Og det er jo nettopp Nordahl Griegs budskap og ånd som har inspirert de monumentale manifestasjoner av nasjonalt samhold gjennom rosemarsjene landet over. Og krigsmetaforene og referansene til annen verdenskrig er trolig mer treffende enn vi ønsker å vite. For de 600 ungdommene på Utøya har gjennomlevd skrekken og gruen i en krigslignende situasjon som selv ikke mange garvede soldater opplever i strid: Isolert på en liten øy jaget av en tungt bevæpnet desperado, uten muligheter til å uskadeliggjøre morderen, mens de er øyenvitner til at han henretter deres venner, en etter en, og venter på at de selv står for tur. Virkeligheten på Utøya var mer grotesk enn hva en filmskaper ville hatt fantasi til å konstruere.

Hva gjør dette med ofrene, og hva gjør det med Norge? Det er spørsmål som det offentlige Norge bør stille seg når sørgetiden er over. Når rosene ved Oslo Domkirke har visnet og 22. juli har gått inn i nasjonens historie.

Vi har fått 600 krigsofre med familier som skal bearbeide et krigstraume. I dag har de nasjonens oppmerksomhet, men hva når hverdagen melder seg? «Det kommer en tid etterpå, når medieinteressen legger seg og hverdagen melder seg. Det er da mesteparten av bearbeidelsen skal skje. Det er vanskelig nå, for den enkelte som er rammet og for pårørende, å se rekkevidden av det arbeid som veldig mange må gjennom. Det er hardt og kontinuerlig arbeid som kan vare flere år, eller kanskje ta et helt liv. Til det trenger man slitesterke folk rundt seg, folk som klarer å være til stede og ta imot deg over tid». (Espen Olafsen til Vårt Land 1.8.11)

Dette er dyrekjøpte erfaringer fra en far som opplevde tsunamien i 2004 og ettervirkningen av den. Det norske hjelpeapparatet står ikke overfor noen mindre utfordring når det gjelder ofrene fra Utøya. Når hverdagen kommer er Rådhusplassen tom og rosene foran Domkirken borte. Det offentlige Norges evne til å følge opp mennesker som utsettes for traumatiske hendelser har dessverre stått langt tilbake å ønske. Ordene og løftene er store og fete når tragediene og ofrene har fått sin tilmålte tid i mediene. Men hverdagen har fortont seg ganske annerledes for mange av dem som rammes.

Det er først i år – i 2011 – at regjeringen og forsvarsminister Grete Faremo tar ansvar for å bøte på over 50 års forsømmelser når det gjelder oppfølgingen av norske soldater i internasjonale oppdrag – fra Gaza-kontingentene på ’50-tallet til Afghanistan i dag. Det er en lite ærerik del av norsk forsvarshistorie. Og løftene om hjelpetilbudet til tsunamiofrene var ofte større i ord enn i handling. Det gjenstår å se om Utøya-kontingenten også blir ofre for et sviktende hjelpeapparat.

Og skal vi holde oss til krigsmetaforene og Nordahl Grieg, har han også begått følgende linjer som kan beskrive noen av de følelsene vi sitter igjen med etter terroranslaget:

Vi fulgte ikke med tiden,

vi bygde på fred, som i tross,

og de hvis dåd er ruiner

har grunn til å håne oss.

(17. mai 1940)

Bildet av Anders Behring Breiviks hånlige oppsyn i sin røde Lacoste-genser i politibilen har gått verden over. En forskrudd einstøing fra Oslos vestkant har i løpet av et par timer maktet å legge regjeringskvartalet nærmest i grus og å ende opp som historiens største massemorder. Hadde han hatt en medsammensvoren kunne samme skjebne ha rammet Slottet og Arbeiderpartiets hovedkvarter på Youngstorget, får vi vite. Hvordan er det mulig, og hva gjør det med Norge som nasjon?

På samme måte som drapene på Olof Palme og Anna Lindh endret Sverige vil Breivik-terroren endre Norge. Våre politiske ledere kan gjenta og gjenta at vårt svar på terroren er mer åpenhet og mer demokrati. Men terroren 22. juli har vist oss at vi ikke «har fulgt med tiden» og har «bygd på fred som i tross». På tross av terroristanslagene andre steder i Europa har den norske terrorberedskapen åpenbart vært basert på helt andre scenarier enn den lunten som ble antent på Einar Gerhardsens plass og de dum-dum kuler som spredte død og fordervelse på Utøya. Norske oljeinstallasjoner og kraftverk har trolig en bedre terrorberedskap enn våre statsinstitusjoner i Oslo.

Norges politiske sentrum, regjeringskvartalet, lå åpent for et klassisk terroranslag. Terroristen kunne uhindret parkere sin dødelige last utenfor inngangsportalen til Norges viktigste bygning. Politiets spydspiss mot terror, beredskapstroppen, disponerer ikke sine egne helikoptre, men var avhengig av å låne private farkoster i Tyrifjorden. Og Oslo-politiets helikopter var parkert på grunn av ferie. I etterpåklokskapens klare lys ser vi svakhetene i vårt vern mot terror.

I dag kan vi la oss rive med av statsministeren og kronprinsens empatiske retorikk om å besvare ondskapen med åpenhet, kjærlighet og demokrati. Men i morgen starter arbeidet med å bygge forsvarsmurene mot den terror og ondskap vi som fredselskende nasjon ikke trodde kunne ramme oss selv. Det er vanskelig å se hvordan en effektiv forsvarsmur mot terror kan bygges opp uten å øve vold mot det åpne samfunn og våre demokratiske idealer. Det er nettopp det som er demokratiets dilemma i terrorens tidsalder. Som nå har nådd Norge.