I praksis vil det bli langt vanskeligere for hytteeiere som ønsker å bygge ut hytta eller utbyggere som vil sette opp nye bygg i de små lokalmiljøene.

Mange ordførere har allerede protestert mot planene. De mener den enkelte kommune selv er best i stand til å vurdere hvor mye utbygging lokalsamfunnene kan tåle, og at dette er en viktig del av den lokale selvråderetten.

I utgangspunktet minner denne saken om flere andre vi har skrevet om på reportasjeplass i det siste, men da fra de indre bygder. Der har også sentrale myndigheter lagt sterke begrensninger på det lokale selvstyret i utbyggingssaker.

Sakene er likevel forskjellige og lite sammenlignbare på vesentlige felter. Mens lokalpolitikere i indre Agder kjemper for boligtomter og tilrettelegging for næringer som kan gi økt bosetting, er det nærmest det motsatte som er problemet langs kysten. Der er mange områder så nedbygd at allmennhetens interesser settes i fare.

Flere av ordførerne som nå reiser bust mot Riksantikvaren har selv vært med på å gi dispensasjon etter dispensasjon i strid med både ånd og bokstav i byggeforbudet i hundremeterssonen. Ofte har begrunnelsen vært at én enkelt utbygging ikke har så stor betydning. Summen av alle dispensasjonene er imidlertid ikke vanskelig å se konsekvensene av når man ferdes med båt langs kysten. I et slikt perspektiv er det ikke rart sentrale myndigheter rasler med sablene, i dette tilfellet Riksantikvaren i forhold til viktige kulturmiljøer. Etter vår mening har Riksantikvaren et godt poeng også når han viser til faren svært pengesterke privatpersoner kan utgjøre. Vi har sett flere eksempler på at mennesker med mye kapital tar seg til rette i strandsonen og utfordrer kommunen gjennom stadig nye og kostbare runder i rettsapparatet.

Fredning av uthavner er et dramatisk virkemiddel. Enda mer dramatisk vil det imidlertid være hvis slepphendte kommunepolitikere ikke er i stand til å ta vare på disse kulturskattene.