Nye akter i Europas skjebnedrama

Tempoet er høyt i dramaet som utspiller seg lengre sør i verdensdelen vi faktisk inngår i – ref. Kristiansand havns gamle slagord "Porten til Europa". Det er ikke mer enn drøye fjorten dager siden at tre samtidige hendelser blåste uværsskyene vekk for en stakkels stund: Den tyske forfatningsdomstolen kom fram til at landets deltagelse i diverse, finansielle redningskonstruksjoner ikke var grunnlovsstridig, hollenderne opptrådte kollektivt ansvarlig og valgte en EU-vennlig regjering, EU selv presenterte planer for en europeisk bankunion som virket riktig så fjong.

Men det var altså to uker siden. Leeenge, som vi sa på rekruttskolen. Etterpå har finansministrene fra Tyskland, Holland og dissidentlandet Finland funnet ut at den derre bankunionen ikke var så attraktiv likevel. Skal den etableres og bidra med penger til å lette krisebank-børen for land med problemer nok fra før, må et felles banktilsyn først være på plass.

Ingen enkel sak, det.

Molotovcocktail-kastende demonstranter i Aten og blodige sammenstøt i Madrid utfordrer demokratiets tåleevne. Denne ukes spanske 2013-statsbudsjett betyr at offentlige ansatte (det er stadig færre av dem) nektes lønnsvekst for tredje året på rad. Momsen heves så det svir. De 17 langt på vei selvstyrte regionene må kutte så mye at landets stolthet – helse— og utdanning – skamferes. Arbeidsmarked, byråkrati samt telekom- og energisektorene skal reformeres mot fagbevegelsen protester. I Katalonia, landets økonomisk tyngste region med 7,5 millioner innbyggere og hippe Barcelona som hovedstad, klinger ropene om løsrivelse like sterke som før Franco brakte dem til taushet med terror og diktatur på 1930-tallet.

Sannelig er den kronglete og pinefull, veien ut av uføret eurolandene har brakt seg selv inn i gjennom slett politikerhåndverk og uansvarlig belåning. Men stadig flere tegn tyder på at den fører fram. Og som han sa det, Bundestag-representanten jeg møtte under et journalistkurs i Berlin nylig: "Vi har hatt fred i 67 år. Det har aldri skjedd før."

Mannen har inderlig rett. Men selv om krig er unngått, settes det historisk sett ferske vennskapet mellom Tyskland og Frankrike på stadig nye prøver. ("Det fungerer best når det kan rettes mot USA", som en kjent aviskommentator uttrykte det under samme kurs.) Frankrike synger førstestemme i det store blandetkoret som vil at eurokrisen skal løses ved at Tyskland betaler. Tyskland, for sin del, krever at sydeuropeerne først må ordne opp i budsjetter, skatteinnkreving og korrupsjon.

Og der er vi ved et ofte undervurdert forhold. (Penge)makta rår. For mens forskjeller i språk, temperament og politiske systemer hindrer den finansielle, sosiale og politiske integrasjonen som freds- og handelsprosjektet euroen egentlig krever, sluses den samme integrasjonen inn bakveien i form av vilkår knyttet til lån og garantier. Langsomt – dog mindre langsomt enn vi synes å innse her hjemme – beveger EU seg mot en føderasjon, en "sammenslutning av stater med en felles regjering, forfatning, skattepolitikk og sentralbank. Kjente føderative stater er USA, Russland, Canada, Sveits og Tyskland", for å stjele litt fra en faktaramme i Aftenposten.

Egentlig er det ikke noe hokus pokus, filiokus. Fra min tid som troubleshooter under bankkrisen på 1980-tallet vet jeg at det utmerket godt kan knyttes vilkår til lån som går langt utover sikkerhet, nedbetalingstid og rente. Det kan stilles krav om alt fra styresammensetning og eierforhold (ut med den udugelige fyren!) til ny egenkapital og konkrete, driftsmessige tiltak. Og det er nettopp hva som skjer i Europa i disse dager, bare i uendelig mye større skala og med Angela Merkels Tyskland som dominerende långiver og premissetter.

Og mens EU strever seg ut av krisen sin og integreres stadig tettere, er vi opptatt av andre ting i dette landet hvor vi har det så ufattelig godt. Fagforbundet, dominerende arbeidstagerorganisasjon i Beskyttet Sektor, mener alt blir bedre om den formastelige EØS-avtalen oppheves. På Sørlandet overskygges gleden over leverandørindustriens fantastiske fremvekst av bekymring for at enkelte prosessindustribedrifter sliter. (At det går så det suser innen handel og service, hvor folk flest jobber, bryr ingen seg om.)

På nasjonalt nivå utmerker vi oss ved å heve tollsatsene på sentrale landbruksprodukter som storfekjøtt, hortensia, lammekjøtt og ikke-myke oster. At det signaliserer en "skit i Norge, leve Toten"-holdning overfor kriserammede bønder i EU og i fattige land i andre verdensdeler, betyr null og nix. Det samme gjelder hensynet til den svære, norske fiskeeksporten – den skal selvsagt ikke møte noen handels- eller tollbarrierer i andre land, uansett hvor mye trøbbel vi selv lager for utenlandske bønder. "Fisk er fisk mens kjøtt er mat", som det åpenbart heter hos regjeringspartner Sp – landets siste, rendyrkede særinteresseparti.

I disse dager er det 40 år siden den mest berømte av Norges tre folkeavstemninger om medlemskap i EU. Jeg var 17 år gammel og kjørte scooter til Katta med "Ja til EEC" på den fillete militærjakka. Men selv om jeg har ment det samme hver dag siden, innser jeg at medlemskap er uaktuelt i dag. Ja, faktisk er det fullt forståelig. Men før eller senere vil det bli aktuelt på nytt.

Og da, tenker jeg, vil vi skjønne at den smale vei – som vi som kjent skal holde oss på – leder gjennom porten til Europa.