Nobels fredspris er verdens mest prestisjefylte pris. For en kort stund retter den verdens søkelys mot vårt lille land.
Men noen ganger virker det om vårt land blir for lite for en så stor begivenhet. Denne høsten har vært et eksempel på det.
Helt siden Torbjørn Jagland offentliggjorde at årets fredspris gikk til EU, har debatten rast. Det er bra. Men premissene for debatten har vært svært norske. Og preget av det norske utenforskapet.
Sånn sett var demonstrasjonstoget søndag kveld i Oslo illustrerende. En underlig blanding av Senterpartister anført av Per Olav Lundteigen — som understreket at han ikke boikottet tildelingen, men bare var imot den - og kommunister av ulike avskygninger, ropte slagord mot tildelingen.
Argumentasjonen fra motstanderne har vært like sprikende som saken de kjemper for - eller mot. Kjernen i argumentasjonen synes å være at med så mye økonomisk og sosial nød, og med ekstreme politiske bevegelser i vekst i flere EU-land, fortjener unionen aller minst en form for fredspris.
Tilfellet Hellas er av demonstrantene brukt som et eksempel på hvor ille det er i unionen. Men det er ikke EUs skyld at skiftende greske regjeringer har brukt langt mer penger enn de burde i mange år, og har latt være å kreve inn skattepenger i like mange år. Med det resultat at tyske skattebetalere må stille opp som garantister for tallrike hjelpepakker sørover.
Argumentasjonen kan overføres til alle land som nå sliter. For hvordan hadde vårt kontinent sett ut uten EU? Hadde de økonomiske problemene vært mindre? Hadde det enkelte land brukt mindre penger tidligere og følgelig hatt mindre budsjettunderskudd i dag? Og enda viktigere: Hadde det vært færre politiske ekstremister i medlemslandene i dag uten EU?
Svarene gir seg selv.
Sannheten er at EU har vært, er og i overskuelig framtid vil være den viktigste enkeltfaktoren for fred og stabilitet i Europa. EU er den fremste garantist mot fremvekst av ekstremisme i Europa.
Det fellesskap som ble bygd på ruinene av krigsmaktenes utbombede ruiner har vokst seg stadig sterkere og tiltrukket seg stadig flere land. Med det resultat at krig i dag er en utenkelighet mellom EUs medlemsland, til tross for den økonomiske og sosiale nøden som rår i mange land. Og som det er så lett å kritisere Den europeiske union for fra et lite, rikt land i utkanten av Europa.