Exit Berlusconi?

Berlusconi har klart å holde seg ved makten i til sammen nesten åtte år, fordelt på tre perioder. Enkelte fremholder dette som Berlusconis fremste bedrift, at han har klart å gi Italia stabilitet i den politiske ledelsen. Landet har ellers helt siden andre verdenskrig vært kjent for det motsatte. Illustrerende nok er Berlusconi landets 81. statsminister.

Men stabiliteten har kostet både det italienske demokratiet og Italias omdømme dyrt. En nærmest kontinuerlig kamp mot domstolene for å unngå korrupsjonsdommer, grove utskjellinger av politiske motstandere både hjemme og ute samt omgang med kvinner som kunne vært hans barnebarn har kjennetegnet Berlusconis perioder ved makten.

Det store tankekorseter at det ikke har vært mulig å stable på beina et troverdig politisk alternativ med utspring i sentrum-venstre. Den tafatte opposisjonen bærer et tungt ansvar for at Europas politiske klovn fremdeles kan smykke seg med tittelen italiensk statsminister. Berlusconi er således sine politiske motstandere stor takk skyldig.

Symptomatisk nok er det ikke opposisjonen som nå har forårsaket store problemer for den italienske statsministeren. I stedet er det Berlusconis opprinnelige allierte, Gianfranco Fini, som har fått nok av statsministerens viderverdigheter. Han har i praksis brutt med det partiet han etablerte sammen med Berlusconi og truer med å felle statsministeren i parlamentet. Fini er i utgangspunktet en usannsynlig fornyer av det italienske demokratiet, med sin bakgrunn fra det tidligere fascistpartiet. Han har imidlertid beveget seg langt inn mot det liberalkonservative sentrum, og fremstår nå som ansvarlighetens talsmann på borgerlig side.

Berlusconi har tidligerevist stor evne til å komme seg gjennom politiske stormer. Derfor kan han – dessverre – ennå ikke avskrives.