Vi lever i en forvirret tid med hensyn til basisverdiene vårt samfunn bygger på. Forvirret fordi mange mener at ingen verdier er objektive og erkjennbare. Mange tror derfor at multikulturalisme og pluralisme betyr at alt er like riktig eller galt og at alt må tolereres. Men slik er det heldigvis ikke:
Hvis vi er enige om at våre samfunn bør bygge på menneskerettighetene, som gjelder over norsk lov uansett hva vi måtte mene om det, hva konkret betyr menneskerettighetene? Hva sier de om hva et menneske er, hva dets samfunn består av, og hva som er hovedrettighetene det har?
Det første som er tydelig når vi leser FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948 og de viktigste konvensjonene fra 1966 og også Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (Strasbourg-domstolen), er at menneskerettighetene er individuelle. Det er ingen grupperettigheter bortsett fra dem som henhører til familien, som benevnes som samfunnets naturlige grunncelle, bestående av mor, far og barn. Familien har rett til statens støtte og til en inntekt som er bærekraftig, for å nevne noe. Men ellers er menneskerettighetene basert på det enkelte menneske.
I en tid da grupperettigheter blir stadig mer populært politisk sett, er dette verdt å merke seg. Menneskesynet som ligger til grunn for rettighetene, er ikke kollektivt. Om man er mann eller kvinne, rik eller fattig, er det likeverd som er hovedsaken i menneskesynet her. Den som mener mann og kvinne ikke er likeverdige og derfor har samme menneskerettigheter, er altså på kollisjonskurs med disse. Da FN-erklæringen ble til, tok Saudi-Arabia avstand fra den fordi den gir menn og kvinner lik rett til både å inngå og å oppløse et ekteskap. Det siste var uakseptabelt.
Menneskerettighetene er intimt forbundet med rettsstaten og det pluralistiske demokrati. De er uforenlige med diktatoriske styreformer. Det er fundamental menneskerettighet å ha frie valg, delta politisk, kunne være kandidat, ha ytrings— og forsamlingsfrihet, ha uavhengige domstoler, skille mellom jus og politikk og mellom politikk og privatsfære. Jeg ramser opp alt dette for å understreke at menneskerettighetene sier noe helt konkret og klart om hva slags samfunn vi skal ha: det skal være pluralistisk, ha en maktfordeling mellom utøvende, dømmende og lovgivende makt, beskytte privatsfæren og basere seg på rettstatlige prinsipper. Kort sagt: Liberalt demokrati og rettsstat.
Det er ingen overraskelse at denne type samfunn er den vil har i vesten. Demokratiet, individualismen og rettsstaten er vokst fram gjennom flere tusen års historie preget av gresk antikks søkende og skapende menneske, romertidens juridiske og administrative storhet, senmiddelalderens utvikling av universitetene og hele renessansens kreative kraft – samt modernitetens naturvitenskapelige fremgang. Europa var verdens midte fram til for ca. 200 år siden. Det er ingen tilfeldighet at demokratiets individualisme og maktfordeling ble til her, gjennom brytning, konflikt, og utvikling.
Det er mer enn rart at vi europeere er så lite stolte av denne historien, og så uvitende om den. Vi unnskylder oss nesten overfor andre kulturer som holder seg med primitive politiske styringsformer, og vi er redde for å si at demokrati og rettsstat er best. Men det er de jo, og de er altså ikke bare vår idéhistoriske bakgrunn, men også menneskerettighetenes basis.
Alt dette betyr at de som påberoper seg menneskerettighetene, samtidig aksepterer rettsstaten og det liberale demokrati fullt ut. Det er nemlig ingen mulighet for å ta en menneskerett ut fra helheten og la resten ligge. De utgjør et hele. Og står vi for menneskerettighetene, slik vi også må juridisk hvis vi er norske borgere, kan vi ikke ha kollektive rettigheter for kvinner eller minoriteter, eller støtte et diktatur eller et kalifat.
I sin historiske utvikling er menneskerettighetene vestlige. De er nedskrevet fra ca. 1700-tallet som individets medfødte rettigheter, hos bl.a. jesuitten Vittoria som kritiserte spanske koloniherrers syn på indianerne som vesener uten sjel. Tvert om, sa jesuitten, fordi de er mennesker, har de også sjel, og også rettigheter som følge av sin verdighet som mennesker. Rettighetstanken utviklet seg i den franske revolusjon som i den amerikanske; alt tankegods fra Europa.
Men dette gjør ikke at menneskerettighetene er forbeholdt europeere, for de gjelder jo mennesket, som har en felles menneskenatur som er erkjennbar, her som der, da som nå. De er derfor enten universelle eller ingenting. De betyr helt konkrete ting og forutsetter en individuell frihet, toleranse og åpen styreform som svært mange bekjemper i dag som i går.