«To store rommes ikke i én sekk». Dette munnhellet kommer fra en bestemor, en klok dame som bodde på Helgelandskysten hele sitt liv og knapt hadde vært utenfor kommunegrensen. Hun hadde i alle fall ingen befatning med storkapitalen og det spillet som serveres for åpen scene.

Sparebanken Sør og Sparebanken Pluss kommer ikke lenger enn til første sondering— så faller fusjonsdiskusjonen sammen. Det handler om hvor hovedkontoret skal ligge og hvem som skal være sjef. De små tankene gjelder, ikke det at man faktisk vil noe med en stor regional bank eller sitt lederskap. Det er trist at fusjonen ikke styres av visjonen eller ideen om å skape noe som er større enn banksjefer og hovedkontor i Kristiansand eller Arendal.

Fusjoner skjer ofte som følge av krise eller for å hindre en fiendtlig overtakelse. Da må man tenke større enn seg selv. Og nytenkning og endring av kurs, krever en ny type ledelse. I bankdiskusjonen på Sørlandet er det ingen krise. Begge aktuelle bankene klarer seg greit på egen hånd. De er litt som Medici-familien som fikk pavestolen, og følgende hjertesukk kom fra den nye paven: «Gud har gitt oss pavedømme, la oss nyte det».

Mangel på en større visjon rammer landsdelen. I fusjonsforhandlingene handler det altså ikke om hva en sammenslått bank kan bety for landsdelen, det handler om personlige motiver. Da er det ikke så rart at diskusjonen strander. Det blir smått. Og så er det dannelsen og det sørlandske lynne som slår inn – konfliktfritt og konservativt. «Vi har det jo så greit».

Fusjoner som gjennomføres for fusjonens skyld, har liten verdi. Nyere forskning viser at så mye som 8 av 10 fusjoner ikke klarer å ta ut de synergiene som opprinnelig var utgangspunktet. Dette forteller at det kan være vanskelig å slå sammen to organisasjoner til en. To kulturer til en kultur – der holdninger, verdier og visjoner kan være sprikende. Mange ganger skyldes det at en ikke er villig til å ta konsekvensene fullt ut, men lapper tingene sammen i et minste felles multiplum. Da kan det kanskje være like greit i stoppe i tide. Men er det bra for Sørlandet?

Det er interessant at Sparebanken 1 og konsernsjef Vareberg flagger at de har invitert til diskusjoner med sørlandske banker. Og blir gang på gang avvist. Det konservative sørlandske lynnet slår inn, med mistro og mistenkeliggjøring av motiv. At tanken har noe visjonært over seg, nei gud forby.

I disse dager feirer Agder Energi sitt 10 års jubileum. En fusjon av tre kraftselskaper med sterke styrer, sterke ledere og sterke fagforeninger ble samlet under en paraply. Fusjonen synes å være en suksess, det har vært og er lite konflikter mellom de «gamle» organisasjonene. Suksessen skyldes at eierne tok styringen og var sterkt til stede i utmeislingen av den nye konstellasjonen ledet av daværende ordfører Hans Fredrik Grøvan. Dernest skyldes det en ledelse som ville noe større enn seg selv. Og som var bevisst på at Agder Energi skulle være en drivkraft for hele regionen. Og trusselen fantes. I vest truet Lyse og i øst var Skagerrak den store utfordreren.

Sørlandet fortjener en nyrenessanse – der lederskapet utøves med visjoner større enn administrasjoners kortsiktige egeninteresser. Vi skulle så gjerne se at bestemor tok feil. Det handler jo bare om å skape seg en stor nok sekk.