Norsk vannkraftproduksjon, hvor magasiner og vassdrag på Agder er viktigst av alt, skal tjene som batteri i perioder med laber tilgang på sol— og vindkraft i verdensdelen ellers. Hohmeyer er ingen enslig svale i denne sammenheng; ikke minst i Tyskland legger brede miljøer planer som også omfatter Norge.
I dagens avis har pipen en annen lyd, og den trakteres av Stein Lier- Hansen, toppsjef i NHO-datteren Norsk Industri. Han er skeptisk til at dagens fire kraftkabler mellom Sør-Norge og Kontinentet skal økes til kanskje 30, og krever at kabelutbyggerne i alle tilfeller må betale selv – ikke sende regningen til forbrukerne. Dessuten advarer han mot enorme kostnader og naturinngrep dersom «batteriprinsippet» skal realiseres. Generelt mener Lier-Hansen at det er bedre å benytte norsk elkraft til energikrevende materialproduksjon i Norge, enn å sende den av gårde til andre land for å fremstille samme produkter der.
Dette er et uoversiktlig landskap og vi skal ikke ha noen bombastiske oppfatninger på dette tidspunkt. Vi må imidlertid konstatere at dagens kraftkabler har vært avgjørende for å sikre norsk energiforsyning de to siste, harde vintrene, og at magasinfyllingen ikke lover godt for selvberging kommende vinter, heller. Videre må vi konstatere at vi ikke kan erindre ett eneste tiltak av samme kraftkabel-kategorien, uten at regningen til sjuende og sist havner hos kunden.
Derutover kan vi fastslå at Sørlandets topografi, som historisk sett har vært mer til bry enn nytte, er i ferd med å bli et felleseuropeisk aktivum. Det kan vi jo tillate oss en foreløpig, varsom glede over - mens vi spent venter på hva som skjer videre.
For øvrig er det av gammel dato, prosessindustriens forståelige ønske om stabil tilgang på mye elkraft til levelige priser. At en tysk professor og hans kumpaner heller vil holde energien i reserve, må oppfattes som en ren krigserklæring av Stein Lier-Hansen og Sørlandets prosessindustri.