Nei, nei gutt, dette må bli slutt.

Ikke storme inn i stuen, uten å ta av deg luen.

Glemte du det rent? Det var ikke pent.

Margrethe Munthe

Situasjon 1, en klassiker fra heimen: Den unge damen har tatt kjæresten med hjem til foreldrene for første gang. Det er søndag, mor har gjort seg flid med både stek og dessert. Beileren har best tenkelig utgangspunkt for å gjøre godt førsteinntrykk.

Hva gjør han? Jo – under måltidet kikker han stadig ned på mobilen, som han holder bare halvveis diskret under bordkanten. Noen ganger bare må han innom minitastaturet og sende en eller annen melding. Under den påfølgende kaffeseremonien setter han seg i sofakroken og twitrer om hva han holder på med – helt uten noe «unnskyld meg et øyeblikk».

Svigerfar in spe surner.

Situasjon 2, morgenmøte på jobb: Sjefen snakker mest. Et par stykker kommer med konstruktivt mente innspill, gruppas spilloppmaker bidrar med grimaser og mer eller mindre vellykkede replikker. De fleste har telefonene sine foran seg på møtebordet, men de ligger stort sett i fred i lydløsmodus. Selv når vibrasjons— og lyssignaler viser innkommende meldinger, holder det med en kort kikk på hva det dreier seg om. En yngre, ambisiøs kar følger imidlertid dårlig med i diskusjonen. Han synes det er viktigere aktivt å sjekke innkommende mail på smarttelefonen og svare avsenderne der og da. Det er antakelig mer karrièrefremmende enn å høre på den samme, vante leksa én gang til.

Situasjon 3, ungdomsgjengen står og prater i Markens: En høyrøstet, noe nerdete fyr dominerer. I stedet for å høre på ham, trekker et par stykker fram smarttelefonene sine og begynner å kommunisere med andre venner – den ene med tekstmeldinger, den andre via Facebook. Hele gjengen står der altså sammen, men minst to av dem befinner seg mentalt på andre steder.

Situasjon 4, utsjekkingskø foran skranken i et hotell: Hvor mange ganger har ikke den erfarne resepsjonisten sett mannfolk rødme og lure på om filmen de så på tv i går kveld, kommer med på regningen? Den havner nemlig alltid hos arbeidsgiver etter hvert, kanskje hos revisor også. Men ikke nå lenger! Smarttelefonen, med sin forbløffende gode kvalitet på filmsnutter lastet ned fra nettet, har gjort «Pay-TV» overflødig. Inntektskilden er på vei ut av hotellrommene og gamle griser kan puste lettet ut. Skjærsilden foran skranken er historie.

Smarttelefonene er i ferd med å ta samfunnet med storm. Sju av ti mobiltelefoner som selges i dag, er «smarte». Det betyr at kommer med internettforbindelse av nesten samme kvalitet som en ordinær pc, komplett med e-post og spesialtilpassede nettaviser. Min egen Iphone, som jeg strever med å bli bedre kjent med, kan brukes til satellittnavigasjon, til å studere aksjekurser med og til å få seks dagers værvarsel for mine favorittsteder rundt om i verden. Jeg kan bruke den som foto- eller videokamera (høy bildekvalitet; begrensningene ligger hos fotografen) eller som lagringsplass for uhorvelige mengder musikk, fotos eller videosnutter. Selvsagt inneholder den kalkulator, notisblokk og kalender – og kompass! (Tegner Mike lurte på om det går an å snakke i telefonen også. Det bekreftes.)

Alt dette er standardutstyr. I tillegg kan jeg velge blant tusenvis av mulige «app-er»: Programvare, eller applikasjoner for alt mellom himmel og jord, som særlig Apple er flink til å selge via nettbutikken sin. (Det må være en av verdens største detaljistforretninger.) Og til deg som lenge har slitt med kombinasjonen pølsefingre/små knapper: «Drag & drop»-løsninger, hvor du bruker én finger til å dra og trykke på berøringsskjermen, gjør livet lysere. Garantert.

Da jeg var edb-konsulent på 1980-tallet, jobbet jeg med en IBM 4331, en datamaskin som måtte løftes av lastebilen med gaffeltruck og plasseres i et luftkjølt rom. I dag overgår enhver smarttelefons ytelser den forhistoriske IBM-en mangfoldige ganger. Om noen hadde prøvd å forklare oss denne fabelaktige teknologien for 25 år siden, hadde vi ikke skjønt bæret. (Hvor er vi forresten om nye 25 år?) Men i dag kan vi altså frakte rundt på disse superpotente mikromaskinene i lomma. Straks vi tar dem opp, kan vi på én og samme tid være fysisk present ett sted og koblet opp til noe som skjer, eller til en person, på et helt annet sted.

Fremskrittet akkompagneres imidlertid av nye, dannelsesmessige utfordringer og er i ferd med å endre våre sosiale omgangsformer. Selv tilhører jeg den siste generasjonen gutter som ble lært opp til å ta av seg lua når vi går inn i et hus, et kontor eller sågar en butikk. Det sitter i. Men når jeg ser meg rundt i forskjellige kontorlandskaper i dag, virker kravet blant yngre mennesker heller å gå i retning av kronisk påmontert lue – pluss at det i stigende grad ser ut som akseptert kutyme å kommunisere med andre per tekstmeldinger eller e-post midt under faglige diskusjoner eller møter.

Er det galt? Var alt bedre før, og aller best under krigen, for da hadde vi tid til hverandre?

Nei. Enorme fremskritt i kommunikasjonsteknologi virker effektivitets- og produktivitetsfremmende. Det skal vi være takknemlige for; det befester og forsterker vår materielle fremgang og gjør verden mindre – det siste er bra for fred. Men det er ikke automatisk slik at enhver utvikling er av det gode. Noen fjellvettinspirerte regler for bruk av smarttelefoner i forskjellige, sosiale sammenhenger hadde vært – eh, smart.

Kanskje noen kan utvikle en app?