På dagsordenen står økt bistand til Afrika. Og opptakten er lovende. Tony Blair har oppfordret de rike landene til å doble bistanden til Afrika innen 2010, en utfordring som er blitt fulgt opp av George W. Bush og en rekke europeiske land. Dette kommer i tillegg til at G8-landene er enige om å slette all gjeld til verdens fattigste land.

Isolert sett, i en bistandssammenheng, representerer dette det hittil største løftet fra det internasjonale samfunn for å fjerne Afrikas fattigdom.

Men penger alene vil ikke gjøre Afrikas fattigdomsproblemer til historie, selv om ytterligere 25 milliarder dollar vil bøte på mye av nøden. For Afrikas fattigdom er langt på vei strukturelt betinget. Kritikere til denne form for ensidig bistand mener derfor bistanden er uten virkning og kanskje verre enn det ved at den gjør regjeringene i Afrika avhengige av giverlandene i den rike verden og ikke skattebetalerne i deres egne land.

Det engelske tidsskriftet The Economist viser til at i historisk sammenheng har veien ut av fattigdommen gått gjennom politiske og økonomiske reformer som har gjort det mulig for landene å tjene penger — ikke å motta dem. Eksempler på dette er Kina, India og Vietnam.

Det er et faktum at noen av de fattigste landene i Afrika også hører til verdens mest korrupte. Å bli kvitt korrupsjonen på det afrikanske kontinent er et langt lerret å bleke, selv om Verdensbanken og FN har iverksatt et omfattende anti-korrupsjonsarbeid hvor også Norge deltar.

Og aids-epidemien gjør også innhogg i samfunnsstrukturer på en måte som har vidtrekkende konsekvenser for samfunnenes evne til å fungere.

Og ikke minst har de rike landene etablert handelshindringer som har stengt de fattige landene ute fra markedene i vesten. Her har våre egne landbrukssubsidier vært en del av dette systemet som har hindret markedsadgangen for produkter fra det fattige Afrika.

Skal Afrika bringes ut av fattigdomsfellen er det derfor nødvendig å følge opp bistandsmilliardene med konkrete krav om politiske og økonomiske reformer, både i de afrikanske land og i de rike land. Skal landene få en bærekraftig økonomi, må de gis betingelser som gjør det mulig å konkurrere med de rike landene på like vilkår.

Dette er en utfordring som G8-landene også må forplikte seg til å følge opp.