Saken vi belyste i vår avis i går om Minda Homme og hennes familie som ikke får overta en avsidesliggende gård i Marnardal dersom bo— og driveplikten ikke oppfylles, aktualiserer en rekke viktige spørsmål av distriktspolitisk art. Mens det noen steder, som i Fyresdal og Iveland, tenkes nytt og dristig om distriktsbosettingens fremtid, er det i hovedsak de tradisjonelle virkemidlene som rår ellers i landet.Det er gulrot, i form av gunstige skatte-, låne og tilskuddsordninger, og pisk i form av for eksempel bo- og driveplikt som er blant det offentliges fremste virkemidler til å holde bosettingsmønsteret stabilt. Noe som likevel ikke lykkes. Den direkte og den indirekte distriktspolitikken koster samfunnet og skattebetalerne store beløp årlig, uten at de ambisiøse målene som etter krigen er satt for distriktsbosettingen er blitt annet enn halvveis realisert. Resultatet er ikke at sentraliseringen er opphørt, men at den er blitt noe forsinket.Det er all grunn til å ønske norske bygder en livskraftig fremtid, men det er like stor grunn til å etterspørre realismen i de mål som settes for bosettingsutviklingen og det tjenlige ved de virkemidler som tas i bruk. For noen ganger synes det som om virkemidler som i utgangspunktet var ment å ha en gunstig effekt på utviklingen i distriktene, har den motsatte effekt når det kommer til stykket.Et slikt eksempel er bo- og driveplikten. Den binder eiere av landbrukseiendommer med en form for stavnsbånd som i de fleste andre sammenhenger neppe ville ha blitt akseptert. Dette, sammen med prisreguleringen på landbrukseiendommer, er med på å hindre den naturlige omsetningen av disse eiendommene, en utvikling som kunne ha bidratt til styrket bosetting i mange bygder. I tillegg kommer det forfall som herjer mange av de mindre brukene i dag, fordi ingen har interesse av å holde dem i hevd. Det er en effekt som i seg selv bidrar til redusert sysselsetting i håndverksnæringene ved siden av det kulturhistoriske og trivselsmessige tap vi lider ved at bygninger råtner på rot.Mye taler for at vi kunne få en styrket distriktsbosetting og et mer velholdt bygningsmiljø i mange norske lokalsamfunn dersom de tradisjonelle virkemidlene ble forlatt til fordel for nye grep. Vi kunne da høyst sannsynlig ha fått en mer slagkraftig distriktspolitikk med langt mindre pengebruk.Vi har tidligere holdt fram tomtepolitikken i Iveland som én vei å gå. Det er mange som ønsker de bo- og livskvaliteter bygdene gir. Og det må da være mye bedre å gi disse menneskene en sjanse til å få drømmene sine virkeliggjort enn å tvinge folk som ikke er motivert til det til å bryte opp til fordel for et gammelt og avsidesliggende bruk?