Helse— og sosialdirektør Lars Dahlen sier det er grunn til å tro at mange barn kan ha lidd overlast i de årene kommunen hadde ansvaret for barneverninstitusjonene. Hvor mange barn som bodde i institusjon disse årene, er ikke kjent. 21 personer har hittil henvendt seg til kommunen og bedt om innsyn i saksmappen sin. I Bergen har et utvalg gransket forholdene på barnehjem i byen mellom 1954 og 1980. I løpet av to år ble 11 barnehjem gransket, og 100 tidligere barnehjemsbarn intervjuet. Rapporten fra utvalget ble lagt fram i fjor sommer. Resultatet var sjokkerende. Ved ni av elleve barnehjem ble barna utsatt for fysisk mishandling og vold, mens barn ble sexmisbrukt ved fire av hjemmene. Som den første kommunen i landet har Bergen etablert en erstatningsordning for barnehjemsofrene. Hittil har over 200 personer meldt seg med krav om erstatning. Skandalerapporten i Bergen har utløst hundrevis av henvendelser til stiftelsen «Rettferd for taperne». De som kontakter stiftelsen, forteller om seksuelle overgrep, mishandling og omsorgssvikt mens de var i barnehjemmenes varetekt. Mange ber om hjelp til å få innsyn i mappene sine. Fram til rapporten fra Bergen forelå, visste vi lite om hvordan barn hadde det i barnehjemmene i den aktuelle tidsperioden. Det var ikke foretatt noen offentlig granskning, men nå kommer flere kommuner til å gjøre som Bergen. Og det er ingen grunn til å tro at forholdene andre steder i landet har vært annerledes enn i vestlandsbyen. At barn ble sviktet av kommune, fylkeskommune, fylkesmann og tilsynet for barnehjemmene. Vi vet i dag at slike barneverninstitusjoner det her er snakk om, virket som en magnet på pedofile, og at selve systemet kunne bidra til å fremelske maktmennesker. Staten gikk hardt fram mot taterbarna i denne perioden, og nesten like hardt fram når det gjaldt krigsbarna. Granskningen formannskapet ber om i Kristiansand, vil føre til at mange tidligere ofre blir kontaktet. Og det blir tøft for alle som må rippe opp i gamle sår. Det er umulig å gjøre opp for alt det vonde mange måtte gjennomgå som barn, men det er viktig at vi får vite hva som foregikk, og at samfunnet kan gi dem oppreisning, unnskyldning, erstatning og sikkerhet for at de får den hjelpen de trenger i dag. Samtidig bør vi huske på at ikke alt var bare elendighet. Mange barn hadde det også bra på barnehjemmene, og var glade for å bli tatt bort fra hjem som ikke fungerte. Men dette må ikke brukes som unnskyldning for ikke å gjøre opp for seg i forhold til dem som fikk varige mén og livene sine ødelagt.