Konkurranseutsetting ble aktualisert i Kristiansand på slutten av 1990-tallet, dvs. mot slutten av min tid som helse-og sosialdirektør. Mitt mål som direktør var å forberede organisasjonen på det som måtte komme og gjøre den konkurransedyktig slik at den kunne bestå også i fremtiden.Det bør tas utgangspunkt i hva som gagner brukerne best. Spørreundersøkelser sier oss at befolkningen ønsker :At velferdstjenestene har tilstrekkelig kapasitet til å oppnå trygghet.Rettferdig fordeling av tjenestene.Rett til brukermedvirkningValgmuligheter.Serviceinnstilt personale.Det store flertall av brukere i omsorgstjenesten er fornøyd med det meste. Delvis kan dette skyldes at de syns synd på personalet («de gjør så godt de kan») eller at de nødig vil kritisere det personalet de er så avhengig av. Andre er mer kritiske, og det er her en finner områder med forbedringspotensiale som bl.a.er følgende :Ansatte skal vise medmenneskelighet, ansvarsfølelse og respekt. Ikke nedlatende tiltale.Behandle brukerne som likemenn selv om de er redusert. Være en hjelper, ikke formynder.Færre personer å forholde seg til, bedre kontinuitet. Overholde avtaler, være presis, ikke endre tid til stadighet.Dette forteller at brukertilfredsheten kan forbedres betydelig gjennom et mer serviceinnstilt personale, noe som faktisk ikke behøver å medføre økte utgifter. I en konkurransesituasjon vil det være slike kvalitetsforskjeller som er nevnt her, som avgjør brukernes valg. Uansett hva en mener om fordelene med et offentlig hjelpeapparat som ikke har profittmotiver, må en (uavhengig av partitilhørighet) erkjenne at et monopol (både offentlig og privat) ikke behøver å ta hensyn til brukernes ønsker slik de kommer til uttrykk ovenfor.Kundene er der uansett. Situasjonen blir straks anderledes hvis de kan velge. Et annet moment som kan være viktig hvis en bruker skal velge leverandør, er muligheten for å få levert tilleggstjenester fra samme instans mot ekstrabetaling. De færreste kommuner er villige til å gjøre det, mens de private er mer enn villige, noe som gir et uønsket konkurransefortrinn. Imidlertid bør man være oppmerksom på at systemet med tilleggstjenester på lengre sikt kan medføre at folk er mindre villige til å betale inn til fellesskapet og heller sparer privat for å ha råd til å kjøpe tilleggstjenester til seg selv. Dette vil i så fall føre til et stadig dårligere offentlig basistilbud for de fattige og stadig større marked for tilleggstjenester for de rike og middelklassen. Derfor er det viktig at det offentlige opprettholder et godt basistilbud til alle, og at også den offentlige omsorgstjenesten kan levere tilleggstjenester mot ekstrabetaling for å være konkurransedyktig.En rettferdig fordeling av offentlige tjenester er grunnleggende for tjenestens tillit i befolkningen. I likhet med de fleste andre storkommuner, har Kristiansand hatt en desentralisert behovsvurdering, noe som viste seg å gi store ulikheter. For å forbedre systemet ble det til at kommunen i 2002 sentraliserte vurderingen av behov og utmåling av tjenester og etablerte den såkalte EBT-enheten (enhet for behovsvurdering og tjenestetildeling). Med en sentral EBT-enhet er det større muligheter for å få en rettferdig fordeling av tjenestene i henhold til en politisk vedtatt kvalitetsstandard. Etter at tjenesten er tildelt, kan brukeren i prinsippet selv velge hvilken omsorgsenhet som skal utføre tjenesten. Den enhet som blir valgt, får tildelt tilsvarende ressurser (innsatsstyrt finansiering). Dermed får den tjenesteytende enhet (off. eller privat) betaling i forhold til de brukere som ønsker å benytte vedkommende leverandør. Hvis de totale ressurser ikke strekker til, må bevilgende myndighet heretter enten øke ressursrammen eller påta seg det politiske ansvaret med å redusere tilbudet (endre kvalitetsstandarden). På denne måten blir den overordnede politiske kontroll sterkere enn før og ikke dårligere, slik enkelte hevder.Enkelte hevder at det er umoralsk å tjene penger på velferdstjenester. Imidlertid viser erfaringene at det er lite å tjene så lenge kommunene er oppegående og virker som et korrektiv i markedet, men det er viktig at det offentlige er en sterk aktør slik at det offentlige monopol ikke avløses av et privat. Det vil være å gå fra galt til verre.Tenker en seg systemet med innsatsstyrt finansiering overført på forholdet mellom stat og kommune, kunne Stortinget (staten) spesifisere kravene til f.eks. eldreomsorgen, innhente pris på tjenesten fra flere aktører (bl.a. kommunene) og tildele oppdraget til den som er mest fordelaktig. Konsekvensen ville bli at det måtte skapes samsvar mellom kvalitet/mengde på den ene side og bevilgning (= markedspris) på den andre side. Det ville ikke lenger gå an at staten skyldte på kommunal udugelighet hvis det i virkeligheten er slik kommunene påstår, nemlig at det ikke er samsvar mellom de forventningene som Stortingspolitikerne skaper og ressursene som tildeles kommunene.