Det går hardt ut over vår lokale stortingsrepresentant Vidar Kleppe (Frp) for tiden. Ikke før har redaktøren av «Journalisten», Jan Otto Hauge, kylt en halvliter øl på Vidar Kleppe, så går den snille visesangeren med de sørgmodige øynene, Lillebjørn Nilsen, hen og gjør likedan. Med det demonstrerer han at budskapet i visen «Barn av regnbuen» ikke har gyldighet i politikkens verden. Litt synd er det dermed å konstatere at Nilsens univers og omgangsevne har mindre format enn hans visekunst. Begge tildragelsene fant sted på Tostrupkjelleren i Oslo forleden, et skjenkested som i årevis har vært tumleplass for politikere og mediefolk. Her dyrkes en noe tvilsom kokkelimonke mellom to samfunnsgrupper som går mer opp i hverandre enn godt er for yrkesetikken, og her bøttes det øl i store mengder. Derfor var vi i utgangspunktet innstilt på å avskrive Hauges og Nilsens oppførsel som fyllerør, selv om det holder hardt å døyve at redaktøren i et av pressens internorganer bringer seg selv i en slik stilling at han ikke lenger bruker ord for å tilkjennegi sitt politiske syn.Men etter at Oslo Arbeiderpartis ordførerkandidat og Nilsens trubadurkollega, Åse Kleveland, stod frem i VG og sa at Kleppe ikke kunne vente annet enn litt øl i håret, etter at han hadde «slengt så mye dritt», er begeret bokstavelig talt fullt. Da er den politiske samtalen brakt ned på et nivå som den ikke bør befinne seg på. Hvis man er uenig med Vidar Kleppe om det ene eller andre, må man kunne klare å formulere uenigheten på en anstendig måte. Hvis ikke har man diskvalifisert seg selv som politisk aktør.Spesielt skuffet er vi over at en politiker og kulturpersonlighet som Kleveland ikke forstår det. Hun er i denne i saken blitt offer for en gammel hang i arbeiderbevegelsen til å hylle bruken av utenomparlamentariske metoder når meningsmotstanderen er tilstrekkelig forhatt. Tvers gjennom lov til seier, het det i gamle dager. Men det var før. Nå skulle hverken knyttnever eller øl være gangbar arbeidsredskap for å gjøre Arbeiderpartiets standpunkter kjent.Dersom Vidar Kleppe og andre fremtredende politikere fra Fremskrittspartiet bokstavelig talt opplever å møtes med bølger av øl hvor de ferdes, vil de selvfølgelig møtes med enda større bølger av sympati fra folk flest. For det prinsipielle, som angår ytringsfriheten, får Kleppe i den sammenheng også vår udelte sympati.Det er ikke store forskjellene på de politiske partiene her til lands. Det er derfor Thorbjørn Jagland har valgt seg ut Carl I. Hagen som hovedmotstander, fordi Fremskrittspartiet avviker fra den allmenne sosialdemokratiske orden. Klarer vi ikke å ta spennet fra Jagland til Hagen inn under demokratiets paraply, har vi i sannhet bekreftet påstanden om at Norge ikke akkurat er mangfoldets hjemstavn. Dessuten mener vi at øl først og fremst er et nærings— og nytelsesmiddel, ikke et ytringsmiddel.