Det er særlig SV som har figurert i overskriftene, og det er ikke på grunn av kløktige politiske utspill. Snarere det motsatte.

Miljøvernminister Helen Bjørnøy har brukt sin del av tabbekvoten. Hun kunne stoppet kraftutbyggingen i Hattedalsvassdraget i Hardanger, men reagerte ikke før det var for sent. Og hun tapte slaget om nesten 150.000 mål villmark på Hardangervidda, som ble kjøpt av en privat investor foran nesen på staten. For miljøpartiet SV er det pinlig at en av partiets egne statsråder forsømmer seg så grovt.

Kunnskapsminister Øystein Djupedal har heller ikke hatt noen heldig start. Kritikerne av SVs skolepolitikk fikk vann på mølla da statsråden foreslo å kutte det andre obligatoriske fremmedspråket i grunnskolen. Og mindre støy skapte det ikke da han hevdet at barnehagene er bedre til å ta seg av barna enn det foreldrene er. Kritikken var så unison at han i ettertid måtte rykke ut med presiseringer.

Ved siden av statsrådenes lite heldige opptreden, har vi opplevd at SVs representanter på Stortinget har deltatt i demonstrasjoner mot regjeringens politikk. Det skjedde i forbindelse med det enstemmige vedtaket om å sende norske jagerfly til Afghanistan. SV har mer enn noe annet parti erfart at overgangen fra opposisjon til posisjon kan være en smertefull prosess.

SVs regjeringsdeltakelse har vært omstridt i partiet, og det kan bli ekstra tungt for medlemmene i regjeringen om stortingsgruppen fortsetter med åpenlyse protester mot politikken som føres. Vi vil tro at selvtilliten hos enkelte av SVs statsråder allerede har fått seg en knekk på grunn av tabber de har begått. Lettere blir det neppe å styre videre når de vet at de argeste kritikerne av regjeringens politikk er deres egne partifeller.

SVs klønete start i regjering rammer ikke bare partiet, men også regjeringen. Bjørnøys forsømmelser er av et slikt kaliber at de kan svekke regjeringens troverdighet i miljøpolitikken. Og Djupedal har med sine uttalelser fått norske foreldre på nakken. Vi innrømmer gjerne SVs ferskinger i regjeringssammenheng en viss tabbekvote, men forventer samtidig at de tar inn over seg at det følger et helt spesielt ansvar med det å være i posisjon.