Her avdekkes et av de mørkeste kapitler, både i Hydros og norsk næringslivs historie. Hydros rolle som en del av det tyske krigsmaskineriet og den tyske krigsøkonomien var langt mer omfattende og involverende enn hva offentligheten har hatt anelse om.
«Det selskapet som før krigen hadde vært spydspissen i en moderne norsk markedskapitalisme, tilpasset seg under krigen logikken i nazistenes primitive slaveøkonomi», skriver historikeren Kjetil Gjølme Andersen.
Nå hadde deler av norsk næringsliv sine svin på skogen når det gjaldt deres bidrag til den tyske krigsøkonomien, enten det gjaldt brakkebaroner, flyplassentreprenører eller mekanisk industri. Men få norske bedrifter produserte med liv og lyst og uten moralske anfektelser direkte for den tyske våpenindustrien. Det gjorde Norsk Hydro. Tungtvannsanlegget på Vemork, som var viktig i tyskernes atomvåpenprogram, ble gjenoppbygd på rekordtid etter sabotasjeaksjonen i 1943. Og på Herøya etablerte Hydro en fabrikk i samarbeid med IG Farben og det tyske Luftwaffe for produksjon av aluminium til tyske fly. Hydro og IG Farben hadde flere tusen slavearbeidere i arbeid på disse anleggene.
Med denne delen av Norsk Hydros historie avdekket har norsk krigshistorie fått et langt mer nyansert bilde enn hva historieskrivingen hittil har formidlet om våre fem okkupasjonsår. Hydros krigshistorie er en beretning om et moralsk kollaps i Norges ledende industrikonsern i en skjebnetid for landet.
Og det føyer skam til skade at Hydros rolle som produsent for det tyske krigsmaskineriet ble effektivt dysset ned og lagt et lokk over av regjerringen og påtalemyndigheten etter krigen. Hydro var for viktig for gjenoppbyggingen av landet til at man kunne tillate at bedriften ble satt under etterforskning og tiltale. Tilsløringen var så effektiv at historikerne i dag er ute av stand til å finne spor av opplysninger om slavearbeidernes kår og skjebner.
Det måtte gå 60 år før norsk offentlighet får del i denne delen av norsk krigshistorie. Det er prisverdig at Norsk Hydro i dag viser full åpenhet om disse forholdene. Men man må kunne stille seg spørsmålet om hvorfor Norsk Hydros ledelse ikke på et langt tidligere tidspunkt har sørget for å ta et moralsk oppgjør med sin fortid.