foto
Thomas V H Hagen

Tukthuset Sonnenburg hører til de stedene som har blitt nesten helt glemt, også i Norge, til tross for at over 250 av de innsatte i årene 1943-1944 var nordmenn. Fredag 30. januar 2015 ble «Martyrologiens museum» i dagens Sloñsk i Polen offisielt innviet som internasjonalt minnested.

Minnested

Under den høytidelige åpningen av minnestedet deltok etterkommere av Sonnenburg-fanger fra en rekke land, deriblant Norge. Christopher Moe og Bjørn Egge var to av de norske NN-fangene som etter tukthusdom ble sendt til Sonnenburg. Begge var født i Kristiansand. Moes datter, Ingrid Juell Moe, og to av Bjørn Egges barnebarn deltok i markeringen den 30. januar. Datoen var ikke tilfeldig valgt.

Spørsmålet om hva som skulle gjøres med de innsatte i nazistenes fengsler og leirer etter hvert som sovjetiske styrker rykket nærmere, ble drøftet inngående på tysk side fra sommeren 1944. Gestapo og Justisministeriet hadde planen klar: Fanger måtte ikke under noen omstendigheter falle i sovjetiske hender. Den 26. januar 1945 krysset Den røde armé den nest siste tyske forsvarslinjen før Berlin. Fire dager senere utgikk ordren fra Berlin til det regionale Gestapo-hovedkvarteret i Frankfurt an der Oder om å «fjerne» samtlige fanger i tukthuset Sonnenburg, som lå 10 mil øst for rikshovedstaden. Om ettermiddagen den 30. januar ankom derfor 18 SS-menn Sonnenburg, under ledelse av 30 år gamle Wilhelm Nickel. De gikk straks i gang med å skille de som skulle få leve fra de som skulle dø. Da Nickel og hans menn hadde fullført oppdraget sitt litt før kl. 03 om natten, dro de tilbake til Frankfurt. De tukthusansatte tok med seg om lag ett hundre fanger og bega seg mot vest. To dager senere ankom sovjetiske styrker Sonnenburg. Synet som møtte dem var et likberg bestående av 819 kropper. Og seks levende som på mirakuløst vis hadde overlevd massakren.

Ingen dømt for krigsforbrytelser

Ingen av de ansvarlige for massakren i Sonnenburg ble dømt for krigsforbrytelser. Da saken mot Nickel og hans nærmeste overordnede kom opp for en vesttysk domstol i 1970, ble de begge frifunnet, med den begrunnelsen at de ikke hadde handlet på eget initiativ, men «etter ordre og i oppfyllelsen av en antatt forpliktelse».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

foto
252 norske NN-fanger passerte Sonnenburg. 44 av dem mistet livet i tukthuset. Ytterligere 25–30 omkom under transport derfra, skriver artikkelforfatteren. Foto: Bildet tilhører Ingrid Juell Moe

252 norske NN-fanger passerte Sonnenburg. 44 av dem mistet livet i tukthuset. Ytterligere 25-30 omkom under transport derfra. De norske fangene ankom Sonnenburg i tre runder fra oktober 1942 til desember 1943. Først ankom 17 fra Alvær-gruppen, en motstandsgruppe i Bergen-området som ble rullet opp av Gestapo i februar 1941. Etter over ett års fangenskap i Norge ble 34 mann sendt til Berlin, hvor 14 av dem ble dømt til døden og henrettet.Den neste norske gruppen som ankom Sonnenburg, var Kvarstad-gruppen. Dette var nordmenn som hadde deltatt i forsøket på å nå England med skip fra Gøteborg i mars 1942, men som i stedet havnet i tysk fangenskap. Av de 158 som ble dømt til tukthusstraffer av ulik varighet, ble 151 sendt til Sonnenburg.

Motstandsnettverk

Den siste gruppen nordmenn som havnet i Sonnenburg, tilhørte den såkalte Stein-organisasjonen, et motstandsnettverk med base i Bergen som ble rullet opp av Gestapo i oktober 1941. Året etter ble 204 mann sendt til Kiel. Ved Folkedomstolen i Schleswig-Holstein ble åtte av dem dømt til døden og henrettet. Rundt 80 ble dømt til tukthus, og dermed sendt til Sonnenburg.

Tukthus betegnet en spesiell form for straff som innebar utmattende straffarbeid og strengere soningsforhold enn alminnelig fengsel. En grunn til at Sonnenburg, i likhet med en rekke andre tukthus og fengsler, har blitt glemt, er nok at «Konsentrasjonsleiren» med stor K har blitt selve symbolet på fangenskap under andre verdenskrig. Dette henger igjen sammen med at de fleste fengslene og tukthusene kom til å bestå også etter 1945 — mens leirene straks ble omgjort til museer og minnesteder, ofte i forbindelse med etablering av foreninger og nettverk for tidligere leirfanger. I Sonnenburgs tilfelle skjedde noe annet; driften av tukthuset opphørte, men de massive mursteinsbygningene ble demontert - og sendt til Warszawa som byggesteiner i gjenoppbygningen av den utbombede hovedstaden.

Stiftelsen Arkivet

Det nye museet er resultat av omfattende forskningssamarbeid mellom historikere i Belgia, Luxemburg, Nederland, Frankrike, Tyskland, Polen og Norge. Stiftelsen Arkivet har bidratt med dokumentasjon om de norske fangene både til utstillingen og til utgivelsen av en bok om Sonnenburg, den første i sitt slag. Endelig, 70 år etter «befrielsen», er Sonnenburg - det tidligere tukthuset med det groteskt misvisende navnet «Solborgen» - etablert som felleseuropeisk minnested med de muligheter det gir for utvikling av kunnskap og utveksling av erfaringer på tvers av landregrenser. I norsk sammenheng er det å håpe at det nye minnestedet i S³oñsk kan bidra til større forståelse for de norske NN-fangenes historie - og for tukthusets betydning innenfor konsentrasjonsleirsystemet som helhet.