Det nærmer seg tre lys, og jeg konstaterer at desember også denne gang har klart å anlegge en pen krave av stress og dårlig samvittighet, med syv tomme kakebokser rundt nakkepartiet.

Etterlengtede fridager

Hodet mitt vet at det er tid for å innta kontrollert landing mot etterlengtede fridager. Sjelen henger etter som et slips i stiv kuling. Men så lenge stearinlyset er tent på et skrablete respatexbord, og varme bestemorhender lager nytraktet Evergood, vet jeg at håpet om adventsfred er innen rekkevidde.

I vel 32 år har vi hatt gleden av årets viktigste tradisjon, en julereis, med bytur, gavelaging og bakst. Bare oss to. Fra overpynta kakemenn til mer avanserte lefser, innom minst førti julemesser. Fra min arm i hennes til hennes arm i min.

Drømmer som brast

Og så er vi her igjen. På den lille øya hvor hun bor, speidende gjennom julegardinene utover et blankt sund med snerk av is, mens samtalen går på kryss og tvers om drømmer som brast, og hvor mange egg vi hadde i røra i fjor. Bestemors hender er myke og runde, med merker av varme steikebrett og halede fiskesnører.

Hun har lært meg å sette sjøbein, og hvordan havet best nytes i skikkelig ruskevær. Ekte damer trives helst best når snøen står vannrett om husveggen, må vite. Og det kan komme godt med, for livet er som kjent ikke for amatører, og går med jevne mellomrom i tusen knas.

Et sted å nyte

I dur og moll, fra kjøkkenbord til kjøkkenbord, ispedd en svak duft av krumkaker, er det anlagt en rød tråd av tilhørighet og holdepunkter.

En solid haug av stødige steiner stablet opp. Som med sin tilstedeværelse har loset meg fra den ene kollen til den neste. Et sted å hvile. Et sted å nyte glimt av utsikten. Og for en gylden stund ha følelsen av å være viktigst i livet.

Da Norge ble oppmålt, spilte vardene en avgjørende rolle. Uavhengig av form, plassering og størrelse, representerer de hver sin historie — et spor av noen som har gått foran. Det å gjenkjenne seg selv i andres erfaringer er en kunst vi alle har anledning til å utøve. Mennesker forteller gjennom historien om kraften av å ha kun ett eneste holdepunkt i vanskelige tider. Om det var melkemannen, en nabo, eller hun som bestandig smilte på trikken. Derfor er vi alle betydningsfulle.

Valg og retninger

I mitt liv har det vært mange ulike varder, og hver av dem har preget hverdager, valg og retninger jeg har tatt. De har truffet noe i meg, som har dyttet meg videre. Noen ganger til lykke. Andre ganger til utfordring. Men felles for dem alle - de utgjorde en forskjell.

Som det å kjøre hjemover på en svingete vei, med måneskinn i bilspeilet, hvilepuls, og en hellig boks med nystekte krumkaker i forsetet.

Drømmer i snippesken

Vi er allerede godt i gang med et nytt år, med fjelltopper som skal bestiges. og et arsenal av drømmer i snippsekken. Uavhengig av hvilket terreng vi beveger oss i, la oss velge, og la oss tillate oss å bli valgt, til å være steinhauger for hverandre. Takk for vardene som er og var, og velkommen til nye i 2015. Et par ekstra sko,

som kan slå følge,

et stykke på veien,

kort eller langt,

bratt eller slakt eller stå helt stille ved sida mi, i ulendt terreng

og dele niste for et ørlite øyeblikk,

så jeg syner veien

og får akkurat kraft nok til å gå videre.