Voldtektssaken i Hemsedal har opprørt svært mange. Med rette. Frikjennelsen av tre menn for gjengvoldtekt er uforståelig i lys av at kvinnen var dopet ned og ifølge et vitne ble «båret som en melsekk» av de tre mennene i en campingvogn hvor de seksuelle handlingene fant sted.
Men det som har skjedd i ettertid , er også svært uheldig. Flere har identifisert mennene med både navn og bilder på sosiale medier. Resultatet har blitt en bølge av hets, sjikane og grove trusler. En av de tre har reist til utlandet fordi han føler seg utrygg. Også identiteten til meddommerne i lagmannsretten er gjort kjent. En av dem som stemte for frikjennelse har også mottatt grove trusler.
Dette er svært bekymringsfullt . I en rettsstat er det helt avgjørende at vi som borgere lar domstolene dømme. Det fører helt galt av sted hvis den enkelte forsøker å kompensere der man mener rettsapparatet har forsømt seg. Selvtekt og borgervern hører ikke hjemme i vårt samfunn.
Særlig i vår tid er dette viktig . I tradisjonelle medier har frifinnelsen blitt problematisert og kritisert — men respektert. Det har også rettighetene til de tre mennene blitt. Men dessverre ikke i sosiale medier. Tvert imot har disse nye mediene i denne saken fungert som moderne gapestokker, med langt sterkere effekt enn da gapestokken var en del av rettsprosessene i middelalderen. Sjokkerende nok har også ellers oppegående personer bidratt til dette. Tidligere ordfører i Trondheim og vararepresentant for Sør-Trøndelag Høyre til Stortinget, Anne Kathrine Slungård, skrev ifølge Dagsavisen følgende i en Facebook-tråd: «Jeg blir fysisk syk av dette, rett og slett spyklein og frustrerende forbanna! Jeg håper inderlig at noen tar disse tre jævlene, rundbaner og kjølhaler, gjerne hver gang de viser seg offentlig». I ettertid har hun overfor NRK beklaget «veldig».
Problemet er at svært mange andre har kommet med tilsvarende oppfordringer. Det er uholdbart. Ingen andre enn domstolene skal dømme. Alternativet er brutalt.