Hele byen på hodet

Så vet vi det. Tre bilvrak på hodet i sentrum er det som skal få denne byen til å våkne. Det kokte på nettet. Det var oppstuss i gatene. Folk bremset, undret seg. De stoppet opp i Skippergata, i Rådhusgata og utenfor McDonalds. Noen skjelte og smelte. Andre trakk på smilebåndet. Flere tok bilder, stilte seg opp foran de malplasserte vrakene og tok selfies. Andre ringte rett og slett til politiet. Og politiet rykket ut til kunstinstallasjonene og twitret etterpå — «Er dette kunst?».

Mange mener nei. Men svaret er ja. Et rungende ja. Ganske god kunst også. Men ikke pen.

Det er ikke første gang det er diskusjoner om kunst i landet. Heller ikke første gang politiet er involvert eller med et skeivt smil blander seg. Så sent som i mai i år stilte politimann og lokallagsleder av Politiets Fellesforbund i Tromsø, Karl Karlsson (57), ut kunst i et kunstnerdrevet galleri i Tromsø. Denne politimannen, som ikke finnes interessert i kunst, ville peke på at han mener folk flest blir lurt av nettopp kunstnere. Han ville vise frem bilder han hadde brukt mellom fire og femten minutter på å lage og understreket hele tiden at dette er keiserens nye klær.

— Det jeg lager, er vel ikke kunst - i likhet med mye annet laget av ordentlige kunstnere. Mye av det både jeg og andre seriøse kunstnere lager, er bare tull, sa Karlsson til media, mens bilder og installasjoner ble revet unna. Blant annet et bildekk (bil og politi her også altså) med en kniv stukket gjennom seg og tittelen «Svevestøvangst». Og en utgave av Norges lover med kulehull og tittel «Bevæpningsangst».

**Hele hans engasjement** startet med at han som tillitsvalgt polititjenestemann protesterte mot utsmykningen av den nye politihuset i Tromsø. Karlsson gikk ut i avisen og sa at han kunne lage det samme selv. I garasjen. I fylla. Og da grep kunstnere som driver galleriet Kurant tak i ham og i mai åpnet altså hans kunstutstilling. For uten hans egentlige vilje eller ønsker, ble hans ikke-kunst kunst. Anti-kunst er kunst. Plassert i et galleri og i en kontekst hvor man måtte tolke hans kommentar. Som ikke er så vanskelig. Mye tyder på at det blir den siste Karlsson-utstillingen, men slagstallene gir kanskje grunnlag for et comeback.

I Kristiansand har det også vært utallige diskusjoner om kunst. Vi har senest diskutert verdien av kunsten til Henrik Finne på gamle Kristiansand teater, vi har diskutert om det skulle være klassiske sørlandsmotiver i utsmykningen av det nyoppussede rådhuset, kunsten på UiA-plenen ble berømt og omdiskutert i sin tid, vi har diskutert om takskulpturen til kunstneren Tori Wrånes virkelig virket truende på barnehagebarn (beskyttende foreldre var kanskje mest lettskremte) og ikke minst - hele Norge har ment noe om den brutale, sterke og vakre ideen til Utøya-minnesmerke den svenske kunstneren Jonas Dahlberg har utformet. Og som vant konkurransen om å bli det offisielle, nasjonale minnesmerket etter terroren 22. juli. Det ender mest sannsynlig i retten. Vondt som naboene syntes det er å skulle hugge varige sår i naturen. De har et behov for beskyttelse mot sporene mange andre i Norge mener må være nådeløst, som forbrytelsen selv var det. Og at det må være den beste av den aller beste kunsten, for virkelig å hedre ofrene. Spørsmålet er - kan naboene få bestemme dette? Og i alle andre kunstdebatter - er det virkelig folkemeningen som skal avgjøre?

**Hadde den gjengse smaken** hatt all makt i all tid hadde aldri realistene eller naturalistene blitt en så viktig del av den norske fortellingen. Vi ville ikke kjent til Kristian Kroghs motiver av prostitusjon eller fattigdom. Aldri hørt om «Albertine i politilægens venteværelse» eller sett «Syk pike». Det var jo ikke pene motiver, ikke oppløftende som kunsten burde være. Det var mørkt, vovet og grelt. Da den abstrakte kunsten eller modernismen gjorde sitt inntog i norske gallerier ble det kalt smørerier og barnetegninger. Hadde den allmenne smaken hatt definisjonsmakten hadde Edvard Munch fortsatt vært betraktet som en furten eksentriker med tilbøyeligheter til psykoser, som han skamløst malte utover lerretene. Jakob Weidemann var aldri blitt folkekjær, Kjell Nupen ikke hengt i folks stuer og vi hadde aldri, aldri gitt statsstøtte til kunstnere som var flinkere til å formidle stemninger, enn gjengi en perfekt hånd eller torso.

Vi hadde fortsatt sittet og sett p å romantiske landskap, gråtende sigøynerpiker og fat med dandert frukt. Motiver mettet av estetikk, men fattige på mening, assosiasjoner, antydninger, eller dypere lag. Folks smak på hva som er god kunst er i stadig endring, men det er ikke folk flest som er innovative, viser nye veier og måter, gir oss knagger for hvordan vi skal henge med videre i den grenseløse kunstverdenen. Det er det først og fremst kunstnere selv som gjør, selvfølgelig. Men også gode fagfolk. Kuratorer og intendanter ved alle landets museer, samlinger og gallerier. Kunstkritikere og kunsthistorikere som kan et fag, kan lese utvikling og linjer, skjelne uttrykk og se bortenfor eller innenfor det estetiske eller dekorative. Se bortenfor alt det som passer til sofaen. Og i dette skjæringspunktet mellom kunstnere, kunstkjennere og folk blir kunsten til.

**Kultur og kunst, det er hvem vi er.** Det er fortellingen om vår sivilisasjon og tilblivelsen av den. Den kan være krevende å forholde seg til hvis man ikke forstår det man ser, eller - hvis kunsten oppsøker deg og du ikke kan velge den vekk. Hvis den ligger strødd gatelangs og på hodet.

Kristiansand kommune fikk en vill ide og ville bruke 50.000 kroner på et kunstnerisk innslag i debatten de ønsker om hva byen skal bli. En mangesiders konsulentrapport med arealplanlegging, kart og illustrasjoner hadde vært mye kjedeligere. Og kostet garantert mye mer. Hvilke debatter som egentlig kom ut av Lasse Årikstads kunstneriske installasjoner i bybildet er ikke helt avgjort eller avsluttet ennå. Det kom en kunstdebatt, en smaksdebatt, noen klarte til og med å koble det inn i kommunesammenslåingsdebatt og — selvfølgelig den klassiske «har våre skattepenger gått til dette-debatt».

Men nokså garantert er det kommet mye mer diskusjon om byrom og byutvikling og kanskje - bilens endelikt -enn det ville av den nevnte konsulentrapporten med arealplanlegging, kart og illustrasjoner. Er det virkelig verre å betale kunstnere enn konsulenter?

**Til slutt:** Litt bortenfor disse bilvrakene er det et annet stykke kunst. I Wergelandsparken står det som fortsatt er igjen av skulpturen til Joseph Grimeland. Hans bronsehodet av Kristiansand-forfatteren Thomas Peter Krag, bror til forfatter Vilhelm Krag, ble utsatt for hærverk og demontert fra marmorsøylen en mai-helg tidligere i vår. Da tyveriet ble anmeldt, var det få som brydde seg, ikke noe politi som twitret, ikke noe hat på sosiale medier. Vi måtte google for å finne ut hvem kunstneren var, hvem den skulle forestille. Og selv gå ut for å sjekke for skulpturen egentlig var plassert, vi hadde aldri lagt helt merke til den. Nå har vi helt glemt å spørre hvordan etterforskningen går. Hvis det finnes en etterforskning.

Bysten ble laget i 1933 og har stått i Wergelandsparken siden 1956. Den ble finansiert av private donasjoner. Og det er grunn til å tro at folk syntes den var pen og fin da den ble satt opp.