Det er ikke tilfeldig at den rapporten som ble lagt fram mandag formiddag, og som Fædrelandsvennen presenterte hovedpunktene fra søndag, har fått tittelen: «En god alliert — Norge i Afghanistan fra 2001 til 2014». For det er kun som alliert at Norge får godkjent for innsatsen.

Rapporten er grundig og omfattende. Den utgjør den første helhetlige gjennomgangen av Norges totale innsats i fjellandet langt borte. Og selv om utvalgsleder Bjørn Tore Godal ved fremleggelsen mandag formiddag understreket at Norges bidrag bare har utgjort en liten del av den samlede internasjonale innsatsen, har den for Norges del vært stor. Både menneskelig og materielt. Ni nordmenn kom aldri tilbake, 19 ble skadet for livet. I den kritikken som naturlig nok vil få hovedfokus i debatten fremover, er det viktig å understreke utvalgets poeng om at de norske mannskapene har gjort en stor innsats i Afghanistan.

Mange av utvalgets konklusjoner er svært ubehagelige, for Norge som nasjon og for alle som har vært med på beslutningene underveis. Den internasjonale terrorbekjempelsen har bare delvis vært vellykket. Nasjonsbyggingen har ikke vært vellykket. Ikke den norske bistanden heller, til tross for fremgang på enkelte områder. Målene har til tider vært innbyrdes motstridende. Innsatsen i «det norske fylket» Faryab viste seg å være «vanskelig, om ikke umulig» og «preget av svak strategi», for å låne Godals ord fra pressekonferansen mandag. I tillegg kommer den svært betimelige advarselen mot å bruke så store forsvarsressurser ute at den viktigste beredskapen - her hjemme - svekkes.

På den positive siden har det ikke skjedd terrorangrep mot vestlige land med utspring i Afghanistan siden 2001. Og dét var hovedbegrunnelsen da de første utenlandske styrkene inntok landet. I tillegg har mange jenter - og gutter - fått skolegang etter at Taliban-regimet falt.

Men hovedkonklusjonen er like fullt at operasjonen har kostet dyrt, og hatt begrenset effekt. Rapporten bør leses grundig av alle som har vært med på avgjørelser om Afghanistan siden 2001, deriblant de aller fleste partiene på Stortinget - fra SV til Frp. Og av alle som i årene fremover skal ta beslutninger om nye operasjoner i utlandet.