Fred i Ukraina er fullt mulig. Minsk-avtalen synes å ivareta interessene til både Ukraina og Russland. På slagmarken har regjeringa og opprørerne langt på vei trukket sine tunge våpen tilbake. Våpenhvilen overholdes de fleste steder. Likevel har frontene mellom partene hardnet til.

Den direkte årsaken er et vedtak i Ukrainas nasjonalforsamling nylig. Konfliktområdet i øst skal få betydelig indre selvstyre. Parlamentet krever likevel at opprørerne først legger ned sine våpen, og at det holdes lokalvalg i henhold til ukrainsk lov. Dette har vakt skarpe reaksjoner fra opprørsledelsen og i Moskva.

Bygges på ukrainsk lov

Ukraina har naturligvis rett — moralsk, politisk og juridisk. Varig fred kan bare bygges på ukrainsk lov, demokratisk holdte valg og respekt for Ukrainas selvstendighet og ukrenkelighet. Væpnet revolusjon og en hybridkrig støttet av et naboland er grunnleggende destabiliserende.

Minsk-avtalen slår fast at alle bestemmelser skal være gjennomført i løpet av 2015. Like åpenbart er det at Kievs forslag til løsning aldri vil bli godtatt. Opprørerne insisterer på full politisk og militær uavhengighet fra Ukraina. I Moskva er man ikke fullt så kategorisk. Russland mener likevel at Ukraina må bevise at de mener alvor med å gi konsesjoner til opposisjonen øst i landet. Rekkefølgen i fredsprosessen er blitt et sentralt stridseple. Hva kommer først: Lokalvalg, avvæpning, kontroll over grensa, selvstyre eller økonomisk normalisering?

Fem forutsetninger

Mye står på spill for alle parter. Skal man komme videre, må likevel noen interesser vike. Her er de fem viktigste forutsetningene for fred:

Opprørerne insisterer på full politisk og militær uavhengighet fra Ukraina.

1. Russland godtar at konfliktområdet gjenforenes med Ukraina. Dette er det avgjørende punktet. Hvis Russland bevisst går inn for å destabilisere Ukraina med våpenmakt, er det lite andre kan gjøre. Dersom Russland imidlertid godtar ukrainsk styre i konfliktområdet, er veien til fred kort.

2. Den sittende ledelsen i «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk går av. Den russisk-støttede opprørsledelsen er den beste garanti for fortsatt kaos og krig i Ukraina. Opprørerne gir selv uttrykk for at de aldri vil underkaste seg Kievs overherredømme. Nye ledere - i alle fall en helt ny politikk - må til for at fredsprosessen skal ha en sjanse.

3. Ukraina legger sine planer om EU- og NATO-medlemskap på is. Dette er en bitter pille å svelge. Likevel er det realpolitisk nødvendig. Ukraina må ta inn over seg at de ikke har full utenrikspolitisk handlefrihet med Russland som nabo. En slik innrømmelse vil også være Ukrainas beste forhandlingskort.

4. Ukraina hever sin økonomiske blokade av konfliktområdet. Siden november 2014 har Ukraina gradvis strammet til sanksjonene mot det opprørskontrollerte området i øst.

Ved igjen å åpne for fri sivil trafikk inn og ut av krigssonen, ved å flytte tilbake høyskoler og offentlige kontor, ved å gjenopprette banksystemet og ved å gjeninnføre pensjons- og trygdeutbetalingene viser Kiev at de satser på Minsk-prosessen, og at de anerkjenner folket i Donbass som ukrainske borgere. Dette er et naturlig første skritt for å bryte stillingskrigen som nå pågår. Denne type innrømmelser kan også enkelt reverseres dersom motparten ikke oppfyller sin del av avtalen.

5. Vesten er tydelig på at man ikke har til hensikt å påvirke den politiske utviklingen i Ukraina. I avspenningens ånd må vestlige regjeringer, NATO og EU legge bånd på sin støtte til Ukraina. Våpenleveranser er uaktuelt, NATO-medlemskap likeså. Dette er innrømmelser som både Vesten og Ukraina kan bære. Samtidig er de nødvendige for at Minsk-prosessen skal komme i havn.

Synlige resultater

Minsk-avtalen slår fast at alle bestemmelser skal være gjennomført i løpet av 2015. Om det ikke lykkes helt, er det likevel avgjørende at man oppnår konkrete og synlige resultater så fort som mulig. Det er om å gjøre å befeste fredsprosessen. Det er ikke tid til flere sammenbrudd i forhandlingene eller flere runder med militær konfrontasjon. Den politiske prosessen må vinne ny seiere gjennom hele året. Alternativet er skremmende: Krigshandlingene vil med stor sannsynlighet blusse opp igjen. Faren for opptrapping og spredning er overhengende.

Ukraina og Vesten har mye å tape på en ytterligere militarisering av konflikten. Ukraina er ikke sterkt nok til å stå imot overmakten. De vestlige demokratiene prøver å stagge Russland ved hjelp av økonomisk boikott og politisk isolasjon, men mangler til syvende og sist fullgode svar på Russlands selvtekt og krigsvilje. En politisk løsning er derfor uhyre viktig for Europas framtid. Og den må komme i år.