I stedet for å stå oppreist i kampen for et bærekraftig pensjonssystem også i offentlig sektor, valgte de rødgrønne å kjøpe seg fred ved inngangen til valgkampen. Men om den økonomiske regningen sendes til fremtidige generasjoner, kan de rødgrønne likevel komme til å måtte betale en høy politisk pris ved valget. For pensjonsfadesen er en gavepakke til en opposisjon som hevder at den nåværende regjering er i lomma på fagbevegelsen.
I mange hektiske dager og netter ble det forhandlet om en tilpasning av den offentlige tilleggspensjonen til pensjonsforlikets grunnidé: nemlig at alle vi alle må innstille oss på å jobbe noe lenger. Både fordi levealderen øker, behovet for arbeidskraft vil bli større og som følge av at dagens pensjonssystem ikke er økonomisk bærekraftig på noe sikt.
Men da det kom til stykket, kapitulerte regjeringen. Resultatet ble at dagens svært rause tilleggspensjon videreføres inntil videre. Men den må tro om igjen som tror at de ansattes organisasjoner vil bli mer medgjørlige ved senere oppgjør. Nå har de sett hva som må til for å tvinge en regjering med Ap i førersetet i kne. Står de hardt nok på kravene, gir regjeringen seg. Det kan bli en dyr lærdom for samfunnet.
De rødgrønne partiene har hittil lagt vekt på å fremstille seg som det handlekraftige alternativet i norsk politikk. Men de siste ukers pensjonskamp viser det motsatte. Det er nå klart for alle at dagens regjering ikke har styrke til et oppgjør med de offentlig ansattes organisasjoner. En nødvendig tilpasning av den offentlige tilleggspensjonen krever en annen regjering.
Pensjonskampen er et av de aller største politiske nederlagene for den rødgrønne regjeringen denne perioden. Det synes klart at en streik ville skadet regjeringspartiene ved inngangen til valgkampen. Men de rødgrønne bør heller ikke ta for gitt at velgerne belønner en regjering som gir seg når bare motstanden blir sterk nok.