I forbindelse med Forskningsdagene arrangeres «Researchers' Night», som er en del av EU-prosjektet «Researchers in Europe». Prosjektet fokuserer på europeisk forskning, det skal bidra til økt rekruttering til forskning, og til at unge forskere ser på Europa som en interessant arbeidsarena. Over hele Europa viser tusenvis av forskere fram sin forskning.

Men hvilken betydning har egentlig forskning i dag? Svarene på dette avhenger av hva slags forskning det snakkes om. En klassisk inndeling plasserer grunnforskning på det ene ytterpunktet av skalaen, og anvendt forskning på det andre ytterpunktet. Selv om dette er et forenklet bilde, og grunn— og anvendt forskning ofte går hånd i hånd, kan det være en hensiktsmessig inndeling i noen sammenhenger.

Det ligger i selve betegnelsen at anvendt forskning bedrives med det mål for øye å fremforske kunnskap som skal brukes til noe. Forskning i denne kategorien har en åpenbar og ofte umiddelbar nytteverdi, og er enkel å argumentere for når det gjelder forskningsressurser. Man kan neppe overvurdere viktigheten av denne type forskning i dag.

De siste 15 årene har det vært en jevn og høy vekst i fastlandsøkonomien. Bare en begrenset del av denne veksten forklares med økt arbeidsinnsats eller mer innsats i form av realkapital. Det aller meste av veksten skyldes at ressursene utnyttes mer effektivt. Vi jobber rett og slett smartere fordi vi har fått et mer kunnskapsbasert arbeidsliv, både i privat og offentlig sektor. Vi har en høyt kvalifisert arbeidsstyrke som raskt tar i bruk ny teknologi og nye prosedyrer.

Begrepet kunnskapsbasert næringsliv har vært brukt i mange år. Nå snakkes det oftere og oftere om forskningsbasert næringsliv. I Norge og resten av Europa blir forskning, utvikling og innovasjon i stadig sterkere grad ansett som nøkkelfaktorer i arbeidet med å skape livskraftige regioner.

Når man driver med grunnforskning har man ikke som mål at resultatene skal brukes til noe annet enn å gi dypere innsikt i et fenomen, og danne grunnlag for videre forskning. Noen kaller dette for fri forskning, eller nysgjerrighetsdrevet forskning. I senere år har grunnforskningen i Norge kommet under press fordi en stadig større andel av forskningsressursene kanaliseres inn i forskningsprogrammer der området for forskning er definert på forhånd. En større del av forskningsressursene er styrt av nyttebetraktninger. Mange i grunnforskningsmiljøene føler at de er kommet på defensiven og har tatt i bruk argumenter som at «ingen kan si hvilke forskningsresultater som kommer til nytte i fremtiden» for å forsvare sin posisjon. Dette er selvfølgelig riktig. Det er mange eksempler på at tilsynelatende unyttige forskningsresultater har fått viktige anvendelser i ettertid.

Et annet argument som kan benyttes for å forsvare grunnforskningens posisjon er oppbygging av det som er blitt kalt absorpsjonskapasitet. Det aller meste av den forskning og teknologiutvikling som kan bli nyttig for Norge blir utført i forskningsmiljøer utenfor landet. Det er et mål for forskningen å spre forskningsresultatene til så mange andre forskere som mulig.

Aldri har det vært forsket så mye som i dag. Mengden forskningsresultater vokser så hurtig at det snakkes om en informasjonsflom, og internett har gjort det mulig å hente ned mer informasjon på noen timer enn det tidligere tok et helt forskerliv å samle. Det blir mer og mer tydelig at fremtidens vinnere blir de som klarer å systematisere, kvalitetssikre, analysere og anvende denne informasjonsmengden.

Kvalitetssikring blir viktigere og viktigere, for i takt med den økende datamengden øker også mengden uriktig informasjon. Men kvalitetssikring av forskningsresultater og anvendelse av nye resultater som fundament for egen forskning krever at Norge har grunnforskningsmiljøer som ligger i forskningsfronten og forstår informasjonen fra andre forskergrupper. Det er dette som kalles absorpsjonskapasitet.

Dette er blant annet blitt brukt som forklaring på hvorfor private selskaper engasjerer seg i grunnforskning, til tross for at det er svært vanskelig å høste privatøkonomiske gevinster av resultatene fra slike prosjekter. På samme måte som industribedrifter bygger opp absorpsjonskapasitet for å forbli ledende i sine markeder må nasjoner gjøre det samme for å være ledende i den globale kunnskapsøkonomien.

Både argumentet om langsiktighet og begrunnelsen i absorpsjonskapasitet kan sies å være nyttebasert, det er bare et spørsmål om tidsperspektivet. Imidlertid er det slik at universitetenes frihet til å forske utelukkende for forskningens egen skyld faktisk er sikret i paragraf 1-5 om faglig frihet og ansvar i lov om universiteter og høyskoler. Ideen om akademisk frihet har historisk vært løftet fram i opplysningstidens idealer om fri tenkning og søking etter sannhet, forståelse og erkjennelse, kunnskap som et offentlig gode, og verdien av en kritisk offentlighet (NOU 2006:19).

Frihetsbegrepet må forstås i en institusjonell sammenheng. Man snakker ikke om en privat rett for bestemte forskere til å forske på hva som helst med ressurser fra arbeidsgiver. Alle universitetene driver forskning langs hele skalaen fra anvendt til grunnforskning, men fordelingen mellom fagområder og forskere er ofte ulik, styrt bl.a. av strategiske valg og ressurstildeling.

Ut fra et ønske om stort mangfold tildeler UiA forskningsressurser uten føringer til alle forskningsaktive ansatte. Universitetet har imidlertid ikke som strategi å dyrke fram store grunnforskningsmiljøer. Det er et valg UiA har gjort for å kunne være et eksempel på hvordan et moderne universitet kan samhandle med arbeidslivet.

Det er ikke ønskelig at et fagområde kan konsentrere seg utelukkende om grunnforskning og la andre fagområder ta ansvar for den anvendte forskningen, selv om den relative vektingen kan variere. Det samme gjelder på individnivå. Derfor tildeler UiA sine fagmiljøer ytterligere forskningsressurser basert på strategiske valg, for å dyrke fram robuste forskningsgrupper som har kapasitet til å forske langs hele skalaen fra fri til anvendt forskning i samarbeid med andre aktører i og utenfor universitetssektoren.

Målet er at forskningen ved universitetet skal ha vesentlig betydning for regionen, både på kort og lang sikt.