Disiplinpiskensvinges overrektorene i norsk skole. Krav om lojalitet mot arbeidsgiver skremmer skoleledere til taushet. Pålegg om å gå «tjenestevei» med kritikk og misnøye gjør at viktige stemmer er fraværende i den offentlige debatten.

En fersk undersøkelse Utdanningsforbundet la fram under Skolelederkonferansen i Bergen denne uken, avdekker at 80 prosent av rektorene ikke våger å uttale seg om kritikkverdige forhold ved egen skole av frykt for reaksjoner fra overordnede. Frykten er ikke ubegrunnet. Hver femte rektor svarer at de har fått refs etter å ha uttalt seg offentlig.

Andre frykter at kontroversielle uttalelser offentlig kan få konsekvenser for ansettelsesforholdet. Et søk i Fædrelandsvennens arkiv resulterer i saker om ansatte som har fått sparken, og varslere som har opplevd å bli frosset ut eller forbigått når de har søkt lederstillinger. Ikke sjelden fører oppslag i mediene til jakt på kildene til kontroversielle saker.

For fem år siden tok «Brennpunkt» på NRK1 opp en undersøkelse Norsk Redaktørforening hadde gjort i landets kommuner og fylkeskommuner om ansattes ytringsfrihet. Undersøkelsen viste at to av tre kommuner hadde regler eller instrukser som regulerte ytringsfriheten. Ledere i systemet med rett til å uttale seg hadde gjerne arbeidskontrakter som la sterke føringer med hensyn til lojalitet mot kommunens øverste administrative og politiske ledelse.

Den siste undersøkelsen Utdanningsforbundet har gjort blant skoleledere tilsier at det ikke har foregått noen oppmykning de siste årene. Utviklingen har heller gått i retning av enda mer taushet og frykt. I en tilsvarende undersøkelse i 2004 svarte 76 prosent at frykten for å uttale seg offentlig var stor blant rektorene. Nå er prosentandelen 80. I mange kommuner er i realiteten rådmannen og etatssjefene de eneste som kan ytre seg til offentligheten eller mediene.

Omdømmebygging har ridd landet som en mare de siste årene. Bedrifter bruker millioner på utredninger og merkevareprosesser. Det er viktig å fremstå for omgivelsene som bedre enn man i virkeligheten er. Kommune-Norge har også vært hektet på profilering og merkevarebygging. I kampanjer tegner de glansbilder av seg selv. Det har gått på bekostning av nødvendig informasjon utad og ytringsfrihet for ansatte.

Slik er politikk blitt reklame. Fortrengt er tanken om at en kommune først og fremst skal utvikles til et robust og inkluderende samfunn. En utvikling som betinger at ulike interesser og standpunkter brynes mot hverandre. Vi trenger en åpen debatt for å skape synlige resultater. En taushetskultur i offentlig virksomhet som medfører at kritikkverdige forhold bare drøftes blant byråkratene i en kommunes ledelse, fremmer verken demokrati eller utvikling.

Den offentlige debatten blir fattig og kraftløs når rektorer eller ledere i andre kommunale virksomheter kjenner seg kneblet. De nærmeste til å gi pålitelig info, er de som står nærmest der tjenestene utføres. At rektorer – eller lærere for den saks skyld – sier fra hvis skolebudsjettene er for stramme til å kunne gi elevene opplæringen de har krav på, eller at ledere og pleiere tar bladet fra munnen når eldre utsettes for omsorgssvikt i institusjonene, er en styrke for demokratiet. Selv om det kan virke ødeleggende for bildet kommuneledelsen forsøker å male av kommunen.

Skole står ofte på dagsorden. I forbindelse med PISA-undersøkelser og nasjonale prøver går debatten lett varm om kvaliteten på norsk skole. Rektorer og lærere glimrer gjerne med sitt fravær i den offentlige debatten om skoleresultater. Noen unntak finnes, men gjennomgående er ikke de som bør kunne mest om skolen og står nærmest problemene, på banen. Det er grunn til å spørre hvorfor noen av de mest tale— og skriveføre i vårt samfunn ikke deltar aktivt med viktige innspill når deres egen arbeidsplass og yrkesgruppe er i fokus.

En kommune er et forvaltningsorgan med ansvar for en stor del av tjenestene innbyggerne har bruk for i det daglige. Innbyggerne et å anse som de egentlige «arbeidsgiverne» for kommunalt ansatte. Da har innbyggerne også krav på å få vite hvordan virksomheten forvaltes og driftes. Et sentralt spørsmål blir hvor offentlig ansatte som rektorer skal rette lojaliteten. Mot sine overordnede – eller mot barn og unge og deres foreldre og foresatte?

Det er ikke vanskelig å se nødvendigheten av at arbeidstakere viser lojalitet overfor sin arbeidsgiver. Men denne lojaliteten må ikke bli selvutslettende i forhold til kritikkverdige forhold i egen etat. Skoleledere har en moralsk plikt til å si fra om klanderverdige forhold eller konsekvensene av uheldige vedtak. De kan ikke opptre som gisler for et byråkratisk system som har lett for å feie problemene under teppet.

Frittalende embets- og tjenestemenn har alltid vært en pest og en plage for offentlige byråkratier. De skaper ugreie i de offentlige hierarkiene og undergraver ledernes kompetanse og autoritet. Mange ledere synes å ha et umettelig behov for kontroll. De som stadig forsøker å kneble underordnede for å hindre at kritikk tilflyter offentligheten, bør kanskje vurdere om eget inkompetansenivå er nådd.

En frykt- og taushetskultur stenger kritikkverdige forhold inne bak låste dører. Det kan skape grobunn for konflikter og dårlig arbeidsmiljø. Alle kommuner er ikke like strenge i sine lojalitetskrav til ansatte. Blant dem er Lillesand. For tre år siden vedtok kommunen et åpenhetsreglement hvor det slås fast at alle ansatte, til enhver tid, har full rett til å uttale seg offentlig – også om kritikkverdige forhold.

Ifølge ordfører Arne Thomassen (H) har åpenhetskulturen ført til et klimaskifte i kommunen. Tilliten mellom ansatte og ledelsen har økt. Arbeidsmoralen er blitt bedre. Erfaringene bør inspirere andre kommuner til å følge Lillesands eksempel.