Det sies at erfaring er visdommens mor; hvorfra vi også henter klassiske ordspråk; som den bilbelske advarsel mot å bygge på sandgrunn.
I disse dager står verdenssamfunnet overfor den mest dramatiske finanskrisen i nyere tid; som følge av sammenbrudd i internasjonale finansmarkeder. Årsakene er sammensatte, men bl.a. sammenbruddet etter usunne spekulasjoner på det amerikanske boliglånsmarked har satt i gang en kjedereaksjon som truer internasjonal økonomi og stabilitet. Med stigende uro følges feberkurvene til tidens gullkalv: Børsen.
Man behøver ikke være finansanalytiker; det holder med sunn fornuft for å forstå at den hybris som har vært demonstrert i markedsliberalismens navn måtte sprekke når den ble blåst opp med samme fart og entusiasme som en festballong. Den internasjonale finansverden har utviklet seg til tumleplass for useriøse gutteklubber av begge kjønn. Det virker som om deler av verdensøkonomien har vært frakoblet både realøkonomi og moral og endt opp som pyramidespill, med ett formål: å innhente størst mulig gevinst på finanstransaksjoner, uten basis i produksjon og reell etterspørsel. Enorme summer overføres med tastetrykk, i løpet av et tusendels sekund.
Skal jeg si noe pent om børsvirksomhet; må det være at den, innenfor opprinnelige prinsipper, fungerer som olje i motorer som finansierer industriell virksomhet. Bedrifter som er registrert på børs tilføres kapital i forhold til tilliten i markedet, men de risikerer også å bli tappet for drivstoff hvis investorene trekker seg ut; slik vi nå ser. Børsen har ingen samvittighet; uten hva som til enhver tid tjener aktørene.
Nå viser det seg hvor sårbar verdensøkonomien blir når den er drives fram av globale børs— og finanstransaksjoner uten tilstrekkelig kontroll. Vi erfarer det når aksjemarkedene kollapser, og banker over hele verden vakler. Det tvinger myndighetene i stadig flere land til å ta kontroll over banker og finansinstitusjoner, for å unngå økonomisk kaos og panikk.
Da først er vi villige til å innse sannheten i bibelverset: Når du bygger ditt hus, så bygg det på steingrunn; ikke på sandgrunn, der storm og uvær river bort grunnlaget og ødelegger det. Børsvirksomhet er som været, bølgene slår inn over strendene og trekker seg tilbake. Når den globale økonomien bygges på en grunnmur som raser sammen i uvær, demonstreres det for all verden at finansmarkeder ikke frivillig tar lærdom av historiske erfaringer, hvis de høster fordeler ved å fortrenge dem. Derfor kommer nå kravene om å gjenreise kontrollapparater og ikke overlate forvaltningen av felles økonomiske systemer til finansinstitusjoner som har demonstrert mer grådighet enn ansvar for moral og konsekvenser.
Å oppjustere historiefaget burde kanskje bli like viktig som å lære å stave riktig? Det er lettere å forholde seg til verden når man forstår hvorfor og hvordan den er blitt som den er. Etter slaget ved Waterloo i 1815 fikk finansmannen Nathan Rotschildt i London vite resultatet flere timer før alle andre. Han informerte myndighetene om at slaget var vunnet, men fra sin faste plass på børsen begynte han så å selge unna, og panikken bredte seg: Slaget var tapt! Man viste at Nathan var smart, og alle solgte som besatte; helt til Nathan i siste sekund kjøpte opp alle verdipapirene for en slikk og ingenting. Slik ble en rik mann eventyrlig rik, mens andre tapte alt.
Grådighet nevnes som en av årsakene til krisen; også av tidligere yppersteprester for deregulerte markeder. Tiden er inne for ettertanke, også for dem som har propagandert for global markedsliberalisme. Resultatene taler for seg: Økte forskjeller mellom fattige og rike land og mellom mennesker. For hundre år siden var det tre ganger så mange fattige som velhavende. Statistikk viser at forholdet i dag er nesten ufattelige hundre til en; fordi den globale konkurransesituasjonen rammer middelklassen, bl.a. i USA.
Parallelt med den økonomiske utfordringen er en global matvarekrise under oppseiling. Store deler av Afrika planlegges som mat- og kornkammer; ikke for å hjelpe afrikanske småbønder, men for å skaffe eksportinntekter til noen få aktører. Det kyniske bakteppet til fine ord om matimport for å hjelpe fattige land i Afrika er at rike land kjøper maten billigere når den er produsert av mennesker som har måttet forlate sine jordstykker for å bli underbetalte dagarbeidere hos landbrukskonserner. Det tradisjonelle såkorn har matindustrien tatt patent på og manipulert slik at bønder må kjøpe nytt hvert år. Det globale matbørsen er like kynisk som andre børser. Gud se i nåde til land som blir avhengig av den ved å legge ned egen matproduksjon.
Foreløpig er Norges økonomi så sterk at landet både kan yte hjelp, som til Island, og kynisk skaffe seg godbiter på billigsalg. Den globale krisen er imidlertid så alvorlig at markedsliberale heiagjenger, i media, på børsen og i politiske partier som har forfektet deregulering av all offentlig virksomhet, burde offentliggjøre noen refleksjoner. Eller håper de at stormen legger seg og at alt snart er glemt? Når nå deres økonomiske teorier har spilt fallitt, roper nemlig også de etter redningsplanker fra de samme myndigheter som de ønsket krympet til et minimum, for at markedskreftene kunne få fritt spillerom.
Et annet tankekors er også hvordan den amerikanske supermakten blander religiøs fromhet med fokus på materiell fremgang og militær styrke og maktbruk som svar på alle spørsmål. De første kolonistene baserte seg på kombinasjonene gudstro, nøysomhet, ærlighet, frihet og hardt arbeid, og denne arven ligger fremdeles som byggesteiner i den amerikanske grunnloven. Hvorfor ble børsvirksomhet blandet inn som sement i denne? Før ba de: Kjære Gud; hjelp meg til å bli et godt menneske. Hva ber de om nå? Hva det enn er; tror jeg at svar og råd blir av det refsende slaget. Å sette sin lit til den store guden Mammon er det sannsynligvis ikke.