Det er ikke mange ukene siden fire unge dansker druknet utenfor Skjernøya. Alle de fire omkomne var ikke engang funnet før tragedien rammet igjen. Denne gang er det tre fra Mandal og en fra Lindesnes, alle ved inngangen til voksenlivet, som brått ble rykket bort.
Mange familiemedlemmer har mistet sin kjære. Venner må leve videre uten nære kamerater og venninner. Hele lokalmiljøet er merket. Det vil ta lang tid å bearbeide sorgen.
Midt oppi alt dette gjør det godt å se at den lokale kriseberedskapen har fungert. Allerede tidlig lørdag morgen var et tilsynelatende stort apparat operativt. Både de nærmeste pårørende, venner og klassekamerater har fått tilbud om mennesker å snakke med.
Tragedien retter også nok en gang fokus mot standarden på europaveien gjennom Vest-Agder. Vi har tidligere på reportasjeplass rettet søkelys mot alle dødsulykkene på E39 vest for Kristiansand. Nærmere 80 mennesker har mistet livet på denne veien gjennom fylket de siste 15 årene. Mange av ulykkene har vært møteulykker. Det var også fredagens tragedie.
En ulykke av det omfang vi dessverre igjen har opplevd er en ny påminnelse til hver og en av oss om hvor små marginene kan være på våre veier. Som trafikanter har vi et stort ansvar, både for vår egen sikkerhet, våre passasjerers ve og vel og for andre som ferdes på veien.
Samtidig er fredagens tragedie nok en formaning om hvor akutt behovet er for langt sikrere og bedre veier. Det er uakseptabelt og uholdbart at så mange menneskeliv går tapt i trafikken. Samfunnet kan ikke leve med at en smal gul stripe er det eneste som skiller motgående biler og trailere på våre mest trafikkerte stamveier.
Like fullt ligger det i inneværende tiårsplan bare planer om marginale forbedringer av den veistrekningen som har tatt så mange liv. Det bør vi som trafikanter og velgere ikke finne oss i.