Det har i den senere tid i denne avis og i andre medier vært fokusert på saken omkring den psykisk syke pasienten ved avdeling DPS Lovisenlund/Mandal ved Sørlandet sykehus – hvor myndighetene ikke har innvilget opphold på humanitært grunnlag (omtalt som «sykehusasylanten»). Saken tok en dramatisk vending da nærmeste familie valgte å hente pasienten og ta henne med hjem til Søgne kommune mandag denne uken. Pasient var frivillig innlagt og ble skrevet ut.

Pårørende vil på ingen måte akseptere at deres kjære psykisk syke familiemedlem blir sendt til et asylmottak i Telemark i påvente av utsendelse til hjemlandet Kosovo. Familien har ingen tiltro til at det vil være et adekvat behandlingstilbud for henne der og krever at søsteren får opphold i Norge sammen med resten av familien. De kan ikke fatte hvordan det er mulig i et velferdssamfunn som vårt og fatte den beslutningen UNE/UDI har gjort i denne saken.

Det registreres at også personalet som har stått rundt og nær pasienten i disse fem årene, karakteriserer det hele som en stor tragedie. Domprost Audun Myhre uttaler at han på vegne av Den norske kirke er moralsk indignert. Det er selvsagt pasient og den nærmeste familie som bærer det tyngste i denne situasjonen, men også andre mennesker som er blitt orientert om saken stiller seg i disse dager dette spørsmålet:

Hvordan er det mulig å fatte en slik beslutning? Når vi møter det dramatiske, det påtrengende, det uforklarlige og det uforståelige, er det naturlig at vi stiller oss dette spørsmål. Det er mange av oss som strever med å finne gode svar.

Filosofen Emanuel Levinas kan kanskje hjelpe oss litt på vei til bedre å forstå. Hans tanker er gitt ut i boken «Den Annens humanisme» (1996, Oslo Aschehoug forlag). Levinas kan være en inspirasjon til etikken generelt, men hans tanker kan kanskje si oss noe direkte knyttet til det vi er opptatt av i denne sammenheng.

Det er blitt sagt at Levinas sin tenkning er et forsøk på å finne ut hvordan den volden og de overgrepene jødene var utsatt for under 2. verdenskrig kunne være mulig. I etikken hans er det menneskelige ansiktet gitt en sentral og avgjørende plass. Den Andres ansikt utsender ifølge Levinas en appell om ikke-vold. Når våre ansikter får tre fram og være synlige, vil vi kunne nå hverandre med en bønn om ivaretakelse. Ansiktet kan ved sitt uttrykk for sårbarhet verne mot krenkelse og gi beskyttelse. Hvis ansiktet av ulike grunner blir usynlig, vil vold og krenkelse lettere være en mulighet. Levinas pekte på at i konsentrasjonsleirene hadde ansiktet dårlige kår. Det menneskelige ansikt ble borte.

Uten nærværet av den Andres ansikt som avslører en nød og en sårbarhet som vekker oss til ansvar, forsvinner det fremste vernet og den viktigste beskyttelsen vi kan gi hverandre. Der ansiktet og den Andres menneskelighet skjules, fortrenges eller i verste fall forsvinner, vil appellen om ivaretakelse heller ikke nå oss. Det enkelte medmenneske med dets individualitet, særpreg, unikhet, og personlighet og dets spesielle historie blir borte.

En ungdomsskoleklasse var på tur med «Hvite busser» til Tyskland og Polen for med selvsyn å se konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig. Turen ble arrangert mye i håp om at det skal virke forebyggende. På spørsmål til elevene i etterkant av turen om hva som gjorde mest inntrykk, var svaret entydig: Det var da de fikk møte og høre en overlevende fra konsentrasjonsleiren fortelle sin unike historie. Historien ble ikke ansiktsløs, enkeltmennesket ble synlig. Elevene ble berørt. En av elevene stilte vedkommende følgende spørsmål: Hvordan var det mulig at nettopp du overlevde? Et naturlig og et fornuftig spørsmål fra en ungdom som lette etter en forklaring.

Vedkommende overlevende svarte eleven at han var noe usikker på det og hadde i mange år reflektert over nettopp det spørsmålet. Det han hadde tenkt som en mulig forklaring, var at han hver dag i fangenskap når torturistene møtte opp om morgenen, var fokusert på å se gjerningsmennene i øynene og smile til dem. Han hadde tanker om at å gi lidelsen et ansikt, kunne være redningen.

I saken om denne kvinnen kan det være grunn til å stille seg spørsmål om enkeltmennesket med dets helt spesielle historie og med hennes helt spesielle behov, har blitt borte. Har individualiteten gått tapt? Har hennes unike situasjon, og ikke minst hennes unike skjebne, blitt viet nok oppmerksomhet, eller har man foretatt avgjørelsen om utsendelse ut fra et generelt og kategoriserende grunnlag og utgangspunkt?

Denne saken har vært meget utfordrende for alle berørte parter. Utfordringene har vært av så vel faglig, juridisk og etisk karakter. Derfor har det blitt hentet inn råd fra både Klinisk Etikk Komité ved SSHF og fra jurist. Saken har vært grundig drøftet ved sykehuset ved flere anledninger. Det er heller ikke grunn til å tvile på at saken har blitt korrekt juridisk håndtert av UDI/UNE.

Problemet er imidlertid at så veldig mange i dag ikke forstår avgjørelsen. Den blir vanskelig å akseptere, den oppleves som urettferdig, uriktig, uverdig, umenneskelig og grusom. Fædrelandsvennen satte ord på det mange føler i sin lederartikkel 3. november. Lederen var svært dekkende for hva mange av oss tenker når den oppfordrer UDI/UNE: Vis menneskelighet.

Denne saken bør ha én utvei: La henne bli.