I Brennpunkt 5. oktober ble det vist en reportasje fra en barneverninstitusjon der flere ungdommer over tid hadde fortalt om tvangsbruk og særdeles krenkende handlinger fra lederen på institusjonen. Det kom godt fram i programmet at det var vanskelig å gripe inn i en slik situasjon både for lærere og saksbehandlere i kommunen som fikk høre ungdommens fortellinger. Etter et år ble saken politianmeldt og henlagt. I denne kronikken vil jeg rette oppmerksomheten mot de offentlige kontrollordningene som etablert for å sikre god kvalitet på både statlige og private barneverninstitusjoner.

Da forvaltningsreformen ble innført i barnevernet i 2004, var kvalitet på barnevernsinstitusjoner ett av satsingsområdene. En ny kvalitetsforskrift ble innført og Bufetat har ansvar for årlig godkjenning av alle private barneverninstitusjoner og for tilsvarende kvalitetsvurdering av dem. Ved siden av dette førte fylkesmannen tilsyn med at institusjonene ble drevet etter lov og forskrift. Barnevernsinstitusjoner er for øvrig det eneste av statlige tilsynsobjekt hvor det også skal utøves individtilsyn som innebærer blant anna tilsynssamtaler med beboerne.

I 2008 ble det også innført krav til internkontroll på institusjonene. Det er med andre ord bygget opp et omfattende system for kontroll fra flere instanser. Spørsmålet er imidlertid i hvilken grad beboerne selv kommer fram med sitt syn på hva de mener er god kvalitet for dem, og i hvilken grad kontrollregimet legger til rette for at beboernes syn kommer fram.

Kontroll av kvalitet skjer altså fra to etater: Statens helsetilsyn, som fra 2010 har overtatt tilsynsfunksjonen som fylkesmannen tidligere hadde, og fra Bufetat. Beboerne selv har litt ulik status i de to systemene. Bufetat kontrollerer kvalitetsforskriften, og kvalitetskriteriene handler langt på vei om hvorvidt institusjonene har planer, rutiner og prosedyrer på plass og om staben oppfyller kravene til formalkompetanse. Men Bufetat kontrollerer også om de ansatte kan de metodene institusjonen offisielt arbeider etter. Etter kvalitetsforskriften skal institusjonen redegjøre for hvilke metoder som brukes for å oppnå målsettingen for beboerne.

Det er videre et krav i forskriftene om at de metodene som anvendes skal være faglig og etisk forsvarlige. En gjennomgang av alle kvalitetsvurderinger og vedtak fra alle institusjonene i 2005 viste at de etiske sidene ved faglige metodene svært sjelden var vurdert av Bufetat. (Nordstoga og Støkken, Barneverninstitusjoner og markedsbyråkrati, 2009). Metodenes plass i barnevernsinstitusjonene er problematisert av Solveig Botnen Eide i Fædrelandsvennen 24. september, der hun stiller spørsmålet om metodefokuseringen fører til at bunnplanken, den umiddelbare omsorgen, blir tilsidesatt til fordel for metodens intensjon om å oppnå noe bestemt.

Et annet krav i kvalitetsforskriften er krav til beboernes medvirkning (§ 9 i kvalitetsforskriften). Det var påfallende i vår undersøkelse at dette punktet i de aller fleste tilfellene synes å være på plass. Med andre ord godkjenningsmyndighetene fant at medvirkning var i samsvar med forskriften. Det var systemer for husmøter og lignende som ble kontrollert. Vi mente det var grunn til å reise spørsmålet om godkjenningsmyndighetene hadde et avklart syn på hvordan medvirkningen skulle være på institusjonen. Det er verdt å merke seg at beboerne ikke ble snakket med når kontrollmyndighetene var på befaring på institusjonen.

Systemrevisjon er Statens helsetilsyns hovedtilnærming for tilsyn med institusjonene. Institusjonene skal ha en årlig systemrevisjon, men i tillegg kommer individtilsynet. Det ble redusert til to ganger i året for institusjoner med barn plassert i omsorgsinstitusjonene og fire ganger for institusjoner som tar imot ungdom med atferdsvansker. Statens helsetilsyn skal også komme på uanmeldte besøk.

Mange av fylkesmannsembetene har lagt mye arbeid i å få til gode samtaler med beboerne på institusjon. En landsomfattende undersøkelse av beboere på alle barneverninstitusjonene i landet viste likevel at tilsynet ofte foregikk på tider da ungdommene ikke var tilstedet på institusjonen (Gautun, Sasaoka, Gjerustad, 2006). Det var også usikkerhet blant beboerne om hva tilsynet kunne gjøre for dem som klaget og hvordan de konkret kunne hjelpe dem.

Av alle som hadde besvart undersøkelsen (436), svarte fire av ti ungdommer at de hadde sett en plakat på institusjonen som informerte om tilsynet. Halvparten sa likevel at de hadde fått informasjon om hvordan de kunne kontakte tilsynet og flere (67 %) sa at de hadde hatt besøk av tilsynet. Beboernes usikkerhet om hvordan tilsynet arbeider, kan tyde på at tilsynet i liten grad oppleves som en reell klageinstans.

Summert opp er det i kvalitetskontrollordningene for barneverninstitusjoner liten plass for tilbakemelding fra beboerne selv. De har selvfølgelig anledning til å si fra til institusjonspersonalet og til saksbehandleren i det kommunale barnevernet, men erfaring har vist at det kan ta lang tid før det reageres. Å slippe beboernes erfaringer mer fram i kvalitetsvurderingene av institusjonene, vil være en ressurs i utvikling av institusjonene. For beboerne selv kan det å bli lyttet til og tatt alvorlig i seg selv en kime til vekst, samtidig som det kan være en måte å stoppe en uheldig utvikling på institusjonen.

Beboernes erfaringer i etterkant av oppholdet kan også være en viktig kilde til utvikling av kvalitet på institusjonene. Slike erfaringer har en egenverdi ved at tidligere beboeren kan se oppholdet i lys av egen utvikling etter at de forlot institusjonen. Barnevernsproffene gjør et viktig arbeid med formidling av slike erfaringer også tilbake til myndighetene. Mer fra dem.

På tross av omfattende kontrollordninger av kvalitet på barneverninstitusjoner, synes det som om at det fortsatt kan skje overgrep på institusjonene og fortsatt er det et ubesvart spørsmål om myndighetens syn på kvalitet samsvarer med hva beboerne mener er god kvalitet for dem.