Det har de siste dagene vært store overskrifter både i avis og tv vedrørende en tre dagers tur til Sardinia for et Nav-kontor i Vest-Agder. Det har ikke gått upåaktet hen at 49 arbeidstakere har fått anledning til å reise for skattebetalernes penger.

Det er tilsynelatende lett å være enig med dem som sier at dette ikke burde funnet sted, særlig hvis man legger vekten på at media valgte å henge ut denne hendelsen som et kritikkverdig forhold ved Nav. Det er finanskrisetider og det manes til måtehold fra mange kanter.

Kritikken kommer i en tid da Nav som institusjon strever med hele sin legitimitet i befolkningen. Nav er avhengig av et tillitsforhold til det publikum det skal betjene, men denne sakens medieoppslag bidrar nok dårlig til akkurat det.

Om Navs egen håndtering av kritikken tjener organisasjonen, er også et betimelig spørsmål å reise. Jeg tenker konkret på fremstillingen av fylkesdirektør Blørstads reaksjon på førstesiden i Fædrelandsvennen tirsdag 21 april. Her heter det at direktøren fordømmer reisen og varsler oppvask. Også på regionalt nivå var man raske med å stille seg kritisk. Er organisasjonen tjent med å rette kritikk mot egne rekker og legge seg flat for medias kritiske lys, eller er ville det vært mer tjenlig å si: dette står vi for?

Det er enklere å stille spørsmålene enn å vite svarene, men i et organisasjonsperspektiv kan man si at det generelt er viktig for en organisasjon å ha felles verdier, vite hva disse verdiene er og stå samlet når det kreves.

Fremstillingen av reisen som kritikkverdig er imidlertid bare et av flere mulige perspektiv, og jeg vil her forsøke å dra opp noen alternative syn.

Dersom man anvender et organisasjonspsykologisk perspektiv og ser på behovet for gruppeprosesser hvor det å bygge team, styrke samhørighet og identitet som organisasjon, vil man kunne anføre gode grunner for å si ja til spørsmålet om det var lurt å reise av sted. Man må selvsagt ikke reise til Sardinia for å ivareta disse behovene, men det å oppsøke et annerledes miljø som gruppe samtidig som en er avskjermet fra dagliglivet, kan ha en «boost»-effekt på viktige gruppeprosesser.

Dette perspektivet kan understøttes faglig og kan dessuten sies å være en intuitiv rimelig antakelse. De fleste arbeidsplasser har nok positive erfaringer på dette området. Det å være sammen i et fellesskap over tid gir mulighet for en mer grunnleggende og omfattende relasjonsbygging enn den som en vanlig arbeidsdag gir mulighet for. Fokuset og konsentrasjonen rundt fag og jobbtematikk kan dessuten prioriteres uforstyrret.

Sett i lys av at Nav-reformen innebærer at tre ulike fagkulturer skal knyttes sammen, er det rimelig å anta at store utfordringer ligger akkurat her.

Reisens mulige betydning for ivaretakelsen av det psykososiale arbeidsmiljø er en også et perspektiv man kan anlegge. Arbeidsmiljøloven pålegger arbeidstaker ansvar for det psykososiale arbeidsmiljø, og i en krevende nyetableringsperiode er det rimelig å anta at utfordringene her er ekstra store. Uten å kjenne forholdene ved dette konkrete kontoret, er det rimelig å anta at en slik tur kan ha positiv effekt i forhold til å forebygge/reparere slitasje hos den enkelte arbeidstaker og å øke trivsel.

En tredje side ved saken at det å reise i embetes medfør, ikke bare er en investering fra arbeidsgivers side. De ansatte prioriterer ned privatliv og familieliv i disse dagene uten annen kompensasjon enn det faglige og psykososiale utbytte av turen. Denne gevinsten går i hovedsak tilbake til arbeidsgiver. Med andre ord, en dugnadsånd som bør vurderes som prisverdig og positiv i seg selv.

Den enkelte ansattes kompetanse og det enkelte kontorets fungering er blant Navs kjerneverdier. Å investere direkte i menneskene er viktig. Den overordnede og gjennomgående målsetting ifølge lederen for dette kontoret, er at investeringen skal komme brukeren til gode ved å bidra til en best mulig kvalitet på tjenestene. Det rimelig å anta at han har rett. God teambygging og kompetanseheving gjøres selvsagt ikke med reiser alene, men kan være en god måte å få i gang gode prosesser på.

Skal man sette seg til doms over denne saken, bør man forsøke å se det hele bildet. En måte å gjøre det på er å veie fordelene opp mot ulempene. I denne saken må man derfor se på fordelene ved en slik tur både med vekt på fagutvikling og teamprosess, og holde disse opp mot omkostningene ved turen. Reisetid og pris er etter det media gjør rede for, lite å sette fingeren på. En tur til Danmark hadde blitt minst like dyr, og total reisetid er omtrent den samme. Brukeren ble etter hva som er opplyst ikke skadelidende. Det tegner seg derfor et bilde hvor fordelene fremstår som større enn ulempene. Men det er selvsagt mulig å argumentere annerledes.

Det spørsmålet jeg står igjen med er om vi likevel skal være moralsk indignert over denne saken. Hvis vi lar media spille på verdier forankret i den norske folkesjela og velferdsstaten; nøysomhet og nøkternhet, bør vi kanskje hisse oss litt opp. Det er galt å sløse, særlig med skattebetalernes penger som egentlig skulle komme arbeidsledige og sosialhjelpsmottakere til gode. Men er det egentlig det som er saken her? Er det ikke egentlig slik at vi lar oss forføre av førstesideoverskrifter som appellerer til den følelsesmessige og ikke den rasjonelle delen av den menneskelig hjerne?

Uansett svaret her, håper jeg at motstanden de ansatte har møtt gjennom de siste dagers avisoverskrifter likevel bidrar til å styrke samhold og felles identitet i organisasjonen. Til fremme for kvaliteten på tjenestene og til gunst for brukerne.