For å sikre menigmann mot altfor avgiftskåte politikere har man den gyldne regel i norske kommuner at man ikke har anledning til å ta mer i avgifter enn det tjenesten koster kommunen. Det er også satt en øvre grense for eiendomsskatten. Maksimum sju promille.

Jeg er smertelig klar over at enkelte politikere kunne tenke seg et høydehopp her, men lovens toppgrense er klar – så langt. Når jeg rent bevisst bruker uttrykket «så langt», er det fordi jeg ikke ser helt bort fra at «kreative» politikere omstunder meget godt kan tenke seg å foreslå denne grensen hevet.

De som eventuelt kunne tenke seg å titte litt gjennom kommunens protokoller for de siste 30-40 årene ville nok straks legge merke til at nettopp denne promillegrensen har vært oppe til politisk debatt i forbindelse med budsjettet hvert eneste år. Høyres politikere kjempet drabelig – primært for å fjerne eiendomsskatten helt – subsidiært å senke promillegrensen hvis det primære forslag ble nedvotert. For en stakket stund – det vil si et par tre år – klarte vi å få senket grensen til fem promille, men flertallet klarte å få den opp igjen. Hele tiden med nesten gråtkvalte innlegg om hvor usosial denne skatten var. Omtrent som nå, men denne gang med Høyre på laget – dessverre…

Etter som årene gikk, og man ikke fikk beveget promillegrensen, fikk man en annen idé for å få økt skatten Man fant fram til en såkalt «mellombels lov» av 1975 som ga rom for en 10 prosents økning hvert år på den opprinnelige taksten i de kommuner som ikke i mellomtiden hadde hatt en generell omtaksering av alle eiendommer. Dette var naturligvis «gefundenes Fressen», og man annekterte den midlertidige, vel fortrolig med stortingspresident Carl Joacim Hambros uttalelse i Stortinget ved en anledning om at «intet er så permanent som det midlertidige».

Og slik har det gått – år etter år. Ikke rart at Kristiansand har den høyeste eiendomsskatt i landet. Når man så i tillegg sysler med tanken om en generell omtaksering av kommunens eiendommer, skulle det etter sigende være av rettferdighetsgrunner – uten at kommunen skulle øke sine inntekter, men så vidt jeg har forstått vil totalbeløpet i kommunekassen øke fra 170 millioner til 275 millioner. Men bevares – det kan så godt hende jeg tar feil – det kan saktens ligge mye rettferdighet i 105 millioner.

I fjor ble det gjort et vedtak i bystyret om et års tid å få opp en sak i bystyret som skulle ta sikte på i første omgang å redusere eiendomsskatten, for siden å ha som mål å kvitte seg med den for godt – om tid og stunder. Omtrent i tråd med det som var formulert i Høyres program, om jeg ikke husker helt feil. Men – omforladels – det beskjedne og forsiktige forslag var ikke så enkelt likevel. Nå var vanskelighetene uoverstigelige. Ja – knøtt umulige – om jeg har forstått Fædrelandsvennens referent riktig. Saken er komplett umulig – ja, faktisk uløselig – i alle fall før man får større statlige overføringer. Ja, ja.

Vi burde vel ha lært oss gjennom årene at det er bortimot straffbart å skaffe seg hus og hjem. For de fleste av oss er det vel slik at den investering vi gjør i unge år bruker vi mesteparten av livet til å nedbetale i form av renter og avdrag av rikelig beskattede penger. Så ble vi i årevis presentert en skatteregning for fordelen av å bo i vårt eget betalte hus. Der gjorde Høyre en glimrende jobb for å få Stortinget med på å ta til vettet og iføre seg en smule sunn fornuft, slik at den type skatt nå hører historien til. Men eiendomsskatten synes å være urokkelig, og stigende år etter år. Hvis man skulle redusere, eventuelt over tid fjerne den, ja, da vil tjenestetilbudet i Kristiansand bli redusert betraktelig, er omkvedet.

Ja, selvsagt. Og hvis man velger å fortsette den galeien med å øke takstene i samme tempo som nå, kan man true med enda større kutt, ettersom økte skatteinntekter stadig tilføres inntektspotensialet i kommunebudsjettet. En villet kjedereaksjon, altså. Så unngår man den vanskelige jobb å prioritere.

Det finnes partier som i alle år har gått inn for eiendomsskatt som en del av kommunebudsjettene, og som aldri har lagt skjul på det. Og det er greit nok for så vidt som de åpent gir sitt syn til kjenne, slik at velgerne vet hvor de står. Men partiet Høyre har aldri tilhørt de skatteglade. Derfor virket det helt naturlig da Høyres toppfolk foran siste kommunevalg proklamerte – med høy røst – at eiendomsskatten var både usosial og urettferdig. Og at man i alle fall ikke ville være med på en omtaksering som, i fall den blir gjennomført, vil øke skattepotten med 100 millioner kroner. Tvert om ville man gå inn for en gradvis reduksjon av eiendomsskatten, med det mål for øye å få den fjernet helt.

Men nå stiller man seg altså i skattekøen til uglede og skuffelse for byens huseiere, og et par trinn ned på troverdighetsstigen. Mens Høyre-kollegene i Bergen har gledet byens borgere med å halvere eiendomsskatten. Kjære Kristiansand Høyre: Look til Bergen – i teori og praksis.