For en tid siden kunne man lese et lite innlegg i Kristiansand Avis, kalt: «Misforståelsen om Fant-Olsens Støkke, i Baneheia. Innsender Frithjof Jensen, som har status av å være 7. generasjons kristiansander, har nok dessverre gjort seg skyldig i en del feilinformasjon og lokal historieforvirring.
Via misforståelser og manglende kunnskaper kan man dessverre komme i skade for å skape myter og å formidle uriktige «sannheter», som beklageligvis kan bli heftet ved den eller de personene som omtales. Her er noen faktaopplysninger rundt «Fant-Olsens Støkke», og om mannen som har gitt navn til det aktuelle området i Baneheia:
Osmund Olsen ble født i Kristiansand i 1826. Hans mor, Berthe Tollefsdatter, kom opprinnelig fra Aas i Harkmark ved Mandal. Faren, Ole Olsen Graaberget, som senere ble vervet soldat og militær fangevokter, vokste opp i Romedal ved Hamar.
Osmund Olsen giftet seg med arendalsjenta Dorthea Fredrikke Ulsted fra Havstad. De bodde en tid i Stavanger, hvor deres første datter ble født. Familien kom senere tilbake til Kristiansand, hvor Osmund Olsen livnærte seg som vognmann, senere også som murmester. Han eide flere eiendommer, og bodde på flere steder i byen. Blant annet kjøpte han Kirkegaten 27, hjørnehuset mot Kristian 4des gate. Dette huset sanerte han, for så å bygge opp et nytt, som han solgte i 1859. Huset står der i dag.
I 1858 bygde han sin egen bolig i Kongens gate 36. Dette huset ble forblendet med røde og gule teglstein, som det sømmer seg en murmester å gjøre. Også denne bygningen kan man i dag betrakte i kvartalet mellom Festningsgaten og Holbergs gate.
Ifølge folketellingen i 1858 var familien nå økt til i alt ni personer. Foruten foreldrene, også fire sønner og tre døtre. I tillegg hadde de én tjenestejente og tre tjenestegutter i husholdningen. Som murmester var han ansvarlig for oppføringen av flere praktbygg:
Norges Bank i Dronningensgate
Deler av asylkomplekset på Eg
Christiansands Møller på Setesdalsveien
Kongengate 36
Ved oppgjøret for prosjektet på Setesdalsveien kom det til en viss lønnskonflikt mellom ham og hans «svenner». Denne konflikten utløste skjellsordet «fant», i betydningen luring/kjeltring. Altså; «Fant-Olsen».
I protokollen fra Bytinget i Kristiansand i 1872 kan man lese at han fikk overført festet, på livstid, av en «jordstrækning» i Baneheia. Jordstykket var tidligere utskilt fra gården Grim. Det var grunneieren konsul J. Mørch og jordfesteren Børre Olsen Hetland som overførte festet til murmester O. Olsen, «heraf Byen».
I Christianssands Byselskab´s årsskrift kan man lese at murmester Osmund Olsen var en «aktverdig og rettskaffen murmester i Kongens gate, med mange flotte bygg på sin merittliste». Han var slett ingen fant! Men skjellsordet har levd videre helt til våre dager, og har gitt navn til det jordstykket som han en gang disponerte i Baneheia.
Murmester O. Olsen engasjerte seg også lokalt i fagpolitikken, blant annet deltok han i 1. mai-demonstrasjoner. På møtet i Arbeiderforeningen denne dagen i 1891 holdt han et debattinnlegg til fordel for innføring av lovbestemt 8-timers arbeidsdag. Han deltok gjerne på og holdt debattinnlegg på lokale politiske møter fra en tydelig sosial— og fagpolitisk synsvinkel.
På et aksjonærmøte i Kristiansands Aktiebageri, i februar 1890, debatterte han til fordel for mindretallet som ikke ville forandre paragraf 5 i vedtektene. Denne paragrafen omhandlet «overskuddets anvendelse» i selskapet. En forandring av paragrafen ville eventuelt ha vært til stor økonomisk gevinst for selskapets store aksjonærer. Småaksjonærene ville vært taperne. Mindretallet vant fram med sine synspunkter, og fikk en knusende seier!
I skråningen mellom Bånetjønn og Solbergkrogen finner vi i dag rester etter skjærping i området. Her ligger Gruva. Men med denne skjærpingen hadde ikke Osmund Olsen hellet med seg.
En av sønnene hans; murmester Oscar Olsen, startet opp et steinbrudd i Baneheia (!) og et lite kalkverk på Lahelle, etter den store bybrannen i 1892. Det eksisterende kalkverket på Sødal kunne nemlig ikke levere nok kalk til gjenoppbyggingen av det som senere ble kalt Murbyen, nederst i Kvadraturen.
Mange innbyggere i Kvadraturen hadde på 1800/1900-tallet husdyr i uthusene sine, rundt omkring i bakgårdene. Mange av disse dyrene gikk på sommerbeite i Baneheia. Murmester Osmund Olsen hadde sine dyr på beite på jordstykket mellom Solbergkrogen og Murertjønn/Fantetjønn, i dag kalt Svarttjønn. Fortidens Svarttjønn lå nærmere St. Hansheia, men ble tappet ut, drenert og grodde igjen.
«Fant-Olsens Støkke» tilhørte altså murmester og vognmann «Fant-Olsen», som aldri har vært gårdbruker, eier eller driver av Solbergkrogen. Dette jordstykket har fått sitt navn en gang på siste halvdel av 1800-tallet, og altså ikke så sent som like før siste verdenskrig. Eller som innsenderen skriver:
«Nå, noen og sytti år senere hører jeg stadig mennesker omtale området som «Fant-Olsens støkke». Gårdbruker Olsen var absolutt ikke noen fant. Derfor blir det helt feil å omtale stedet som «Fant-Olsens støkke». Her har man antakelig en sammenblanding av to forskjellige Olsen-er, med bo- og eierinteresser i samme område. Gårdbruker Olsen var sikkert en hedersmann, men han levde kanskje flere tiår etter «Fant-Olsen», som døde i 1896?
Man kan derfor slutte at når det gjelder navnebruken på området, så er det nok bare tilfeldigheter at det var gårdbruker Olsen som drev gården som lå like ved «Fant-Olsens Støkke». Hans aktiviteter og personlige renommé har altså ingen forbindelse med navnet på dette lille jordstykket, som ganske riktig ble brukt som veiviser for lite lokalkjente idrettsfolk, slik at de lettere kunne finne fram til start- og målområde for terrengløpet Eventyrstafetten. På den tiden også kalt «Vårens vakreste eventyr».