Redaktører er opptatt av å være i dialog med sine lesere. Men hva mener vi egentlig med det?

Dialog er et godt ord, men det har dessverre blitt herjet med så lenge at det har mistet noe av sitt innhold. Dialog har blitt et moteord som ofte misbrukes. Alle er i dialog med hverandre nå, og alt skal løses gjennom dialog. Hvem er ikke lei av å høre politikere snakke om «konstruktive dialoger»?

Dialog er det motsatte av debatt. Der debatten handler om å vinne fram med sitt syn, handler dialogen om å skape forståelse for hverandres syn – uten at målet er å bli enige. Debatten dyrker den verbale kampen i ordskiftet, mens dialogen dyrker uenigheten og utfordrer våre fordommer og mangel på innsikt. Samfunnet vårt trenger begge deler. Avisene trenger begge deler.

Dialog misbrukes oftest i møte med annerledestenkende, når ordet tas i bruk for å kamuflere uenighet. Dialog skal brukes konstruktivt for å forstå bakgrunnen for andres meninger, og i hvert fall ikke som en unnskyldning for ikke å si hva man mener.

Dialog kan brukes for å hindre at frykten får gode vekstvilkår. Skepsis og frykt kommer nesten alltid fra mangel på åpenhet og dialog. Det er synd, fordi det jo er slik at det nettopp er andres meninger og holdninger som vekker engasjement hos oss, og som utvikler våre tanker. Slik er det i forholdet mellom medier og lesere også. Den skepsisen og frykten vi noen ganger opplever fra våre lesere, kan vi ofte skylde oss selv. Den bunner i mangel på åpenhet og dialog, og forståelse for vårt fag.

Avisene har alltid dyrket debatten. Vi elsker friske utspill på meningssidene våre, og det kommer vi aldri til å slutte med. Men nå har vi altså blitt interessert i verdien av dialog også.

Grunnen til det handler om to ting: Det ene er kravet fra opplyste lesere om mer innsyn i medienes publisistiske beslutninger, og det andre er medienes behov for å treffe yngre lesere.

Du som leser har mange meninger om den avisen du holder i hånda, men mediene har hatt en lei tendens til å møte disse meningene og denne interessen med en lukket dør. Åpenhet om arbeidsmetoder og redaksjonelle valg har vært oss fremmed. I over 100 år har redaktører, i likhet med prester, hatt en talerstol i samfunnet der monolog har vært praksis. Men heldigvis har det opplyste samfunnet og det nye mediemangfoldet tvunget oss redaktører ned fra talerstolen. Og det er gjennom denne endringen vi er blitt bevisst verdien av å ha dialog med leserne.

Dette handler ikke om meningene våre på lederplass, de reaksjonene tar vi på debattsidene. Dialogen mellom leserne og avisen handler om spørsmål om redaksjonelle valg. Spørsmål som: Hvorfor skriver vi mye om et tema og lite om et annet? Hvorfor skriver vi mer om fotball enn om orientering? Hvorfor har vi flere saker fra Kristiansand enn fra Farsund? Hvilke saker publiseres bare i nettavisen og hvilke i papiravisen eller begge steder? Og hvorfor? Når velger vi å offentliggjøre navn på personer vi skriver om og når lar vi det være?

I disse spørsmålene vil vi sjelden bli enige, men det er heller ikke poenget. Det er ikke alltid vi blir enige internt heller, for det er få fasiter i vårt fag. Poenget er at disse spørsmålene interesserer leserne våre og dermed vil også interessen for avisen øke. Og journalistikken bli bedre. Og er det noe enhver redaktør ønsker seg er det engasjerte og interesserte lesere.

Noe annet vi ønsker oss er flere unge lesere, og for å nå nye lesere må vi publisere vår journalistikk i stadig nye kanaler. Vi har en stor nettavis, vi jobber med å utvikle plattformer for mobiltelefoner og Ipad og vi må bevege oss mer ut i sosiale medier som Facebook og i bloggverdenen. Og i disse mediene er dialog en selvfølge, her forlanger leserne å være involvert.

Mange medier sliter med både med farten og selvtilliten i møte med unge lesere. Vi rives i møtet mellom vår tradisjon og historie der vi satt med alle publiseringsmusklene alene, og nåtidens mediemangfold der internett inviterer alle til å publisere det de måtte ønske.

For eksempel blir vårt monopol som meningsarena torpedert av nye medieplattformer. Stadig oftere opplever vi at viktige debatter utspiller seg i andre kanaler enn de som mediene kontrollerer. Det ville være dumt av oss om vi ikke så muligheter i dette, men vi har en utfordrende jobb med å bli mer relevante for yngre lesere – de leserne som heller publiserer et innlegg på Facebook eller i bloggen sin, enn i avisen. Den viktigste måten vi møter denne utfordringen på er å være i dialog med disse leserne om hvordan vi kan bli bedre.

Papiravisen er fortsatt fyrtårnet i Mediehuset Fædrelandsvennen, og som du har merket det siste året jobbes det hardt for å utvikle og fornye avisen vår. Det vil vi selvsagt fortsette med, og den beste måten vi gjør det på, er å fylle avisen hver dag med mest mulig vesentlig innhold. Samtidig er det et mål for oss å bli viktig også for nye lesergrupper som foretrekker andre kanaler enn papiravisen. Også her er det kvaliteten og relevansen knyttet til innholdet som er avgjørende.

Journalistikk varierer fra det elendige til det fantastiske. Faget er både konservativt og nyskapende. Journalistikken er kritisk og opptatt av konflikt, men også sprudlende og entusiastisk. Journalistikk er arrogant og inviterende på en gang. Derfor blir summen for en leser at man ofte både elsker og hater sin avis. Det tror jeg begge parter lever utmerket med, for begge vet at det motsatte fort blir kjedelig og uinteressant. En åpen og engasjert dialog kan gjøre spenningen mellom leseren og avisen enda mer intens.

God lørdag.