Samtidig ble den såkalte «rentebanen», signalene om fremtidig utvikling, også hevet. Nå ser sentralbanken for seg en styringsrente på 4,5 prosent ved utgangen av 2012. Det vil i så fall bety boliglånsrente rundt seks prosent, men erfaringsmessig vet vi at rentebanen slett ikke er skrevet i stein.

Norge er første land i den vestlige verden til å heve renten etter finanskrisen. At det skjer, skyldes inflasjonsdrivende press i økonomien. Det kommer primært til uttrykk gjennom offentlige utgifter – statsbudsjettet var heftig – og et boligmarked med høyere prisvekst enn Norges Bank liker. Sentralbanksjef Svein Gjedrem advarer mot «hollandsk syke»: At det offentlige legger seg på et utgiftsnivå som kun er mulig grunnet store skatteinntekter fra olje— og gassektoren, men som blir umulig når inntektene reduseres. Da må livreima strammes så det gjør vondt.

Allikevel advarte mange mot rentehevingen. Rente og valutakurs går nemlig hånd i hånd. Store kapitalmengder rundt om i verden søker seg til en valuta med utsikter til både rente- og kursgevinster. Og det som er kursgevinst for finansielle investorer – kall dem gjerne spekulanter – må ikke minst norsk industri betale for, gjennom svekket konkurranseevne overfor likesinnede i andre land.

«Industrien langs kysten» ble det snakket varmt om. Les: Verftene som bygger avanserte spesialskip. Simek i Flekkefjord, ett av ganske få på Sørlandet, er typisk nok i ferd med å få skrinn ordrebok. Det viste vår reportasje i lørdagsavisen.

Men vår landsdel har en rekke andre industribedrifter som også er totalt avhengige av eksport: utstyrsleverandørene i olje- og gassaktoren samt prosessindustribedriftene. Begge næringsklyngene har vist bemerkelsesverdig evne til å være så flinke med det de gjør, at de har klart å utligne effektene av et særnorsk kostnadsnivå. Vi tiltror dem å kunne klare det fortsatt, selv med en høyere kronekurs. Men når problemet er markeder hvor etterspørselen har gått i dvale, blir Norges Banks styringsrente mindre viktig.