Rådmannen i Kristiansand har lagt fram en ekspansiv handlingsplan for 2010-2013 sammen med budsjettforslaget for 2010. Det betenkelige er ikke neste års budsjett isolert, men utviklingen med stigende gjeld og driftsforpliktelser over lang tid. Kontrollutvalget var bekymret for gjeldsveksten allerede ved behandlingen av 2008-regnskapet, men det ser ikke ut til å ha fått nevneverdige konsekvenser.

Mellom 2009 og 2013 antas kommunens netto lånegjeld å øke med 30 prosent, fra 3,6 til 4,7 milliarder kroner. Annerledes sagt, den øker fra 45.000 til 57.000 kroner per innbygger. Inntektene stiger mindre enn halvparten så raskt. Før eller senere veltes dette over på innbyggerne i form av økte skatter og avgifter eller reduserte offentlige tilbud.

Kristiansand er ikke alene om en slik utvikling, men den er mer negativ her enn i kommuner det er naturlig å sammenligne seg med. Handlingsplanen innebærer en gjeldsvekst som gjør kommunen sårbar, for eksempel hvis finanskrisen går over i langvarig økonomisk stagnasjon eller hvis rentene blir høyere enn det som forventes. Fastrente på noe av gjelden fjerner ikke all usikkerhet.

Dessuten går vi inn i en tid da staten kan bli mer tilbakeholden. Det skyldes ikke minst at trygdeutbetalingene vokser så fort at de snart kan bli like store som den totale inntektsskatten. Da rekker ikke skatten fra dem som er i jobb, lenger enn til å betale de som ikke er i jobb. Utgiftsveksten som skaper situasjonen, må reverseres for å unngå noe enda verre på lengre på sikt, en velferdsstat som bokstavelig talt lever av den siste olje. Noen vil mene at kursendringen allerede er signalisert gjennom valget av ny finansminister.

Som privatpersoner og husholdninger er mange opplært til ikke å låne mer enn 2,5 ganger inntekten når de skal etablere seg. Regelen kan ikke uten videre overføres til kommunenivå, men den gir en pekepinn om at gjelden i Kristiansand kan bli faretruende stor. Målt som en faktor i forhold til inntektene, vokser den fra 1,85 til 2,25 fra i dag og fram til 2013. Det er mye for en kommune som ikke kan sammenlignes med en ung familie. Kristiansand er 370 år gammel og burde normalt ha balanse mellom inntekter og utgifter – og små lån. Før kunne kommunene knapt låne til noe. Nå kan de låne til investeringer, men erfaringene tyder på at denne muligheten er et tveegget sverd.

En utvikling der nye lån finansierer stadig nye investeringer, vil bli uhåndterlig. Kommunen kan tåle at gjelden vokser så lenge inntektene vokser i enda raskere takt. Det er ikke tilfelle i Kristiansand, og det tyder på at ambisjonene er for store. Samtidig med tunge investeringer, særlig i kultursektoren, kuttes driftskostnadene i deler av helse— og sosialsektoren og skolesektoren. Hensikten er god, men er driftskuttene realistiske for disse hovedsektorene, og hva blir konsekvensene?

Elevtallet i grunnskolen øker i det lange løp. Det betyr ikke at det er uaktuelt å legge ned noen skoler nå, siden skolestrukturen og veksten i ulike deler av kommunen kan være ubalansert. Jevnt over vil likevel slike nedleggelser i hvert fall ikke senke behovet for investeringer etter 2013. Nye skoler har en lei tendens til å koste mer enn å pusse på de gamle. Når det bare er tillatt å låne til investeringer, kan presset på driftsbudsjettene føre til at drift og vedlikehold nedprioriteres. Over noen år stimulerer dette til større investeringer enn det optimale.

Det er spesielt betenkelig at de tunge investeringene ikke bidrar til å senke driftskostnadene, men snarere øker dem. For eksempel krever Kilden at de kommunale driftstilskuddene øker med 9-10 millioner per år, kanskje mer hvis staten ikke bidrar som forventet. Til tross for at et privat badeland skal stå ferdig i Dyreparken neste år, vil kommunen bygge Aquarama i et offentlig-privat samarbeid på en attraktiv, offentlig tomt i sentrum. Likevel kan kommunen ende med at 20 millioner kroner bindes opp i årlig leie for svømme- og idrettsanlegget.

Analyser tyder på av Aquarama i beste fall er samfunnsøkonomisk tvilsomt når det uansett kommer et privat badeland. Kommunaløkonomisk er det enda mer tvilsomt. Konkurransen fra badelandet i Dyreparken fjerner det meste av målbare økonomiske argumenter for offentlig engasjement i Aquarama, uavhengig av den privatøkonomiske lønnsomheten. Fortsatt kan prosjektet skape fellesverdier gjennom arkitektoniske kvaliteter, bedre folkehelse, liv i Kvadraturen osv. Spørsmålet er om dette er nok til å forsvare totalkostnadene, målt opp mot alternativene.

Rådhuskvartalet skal moderniseres og utvides for opp mot en halv milliard kroner. Det bidrar neppe heller til å senke driftskostnadene, selv om ny isolasjon og energisparingen som følger med, ikke er å forakte. Vi kan ikke si hva som bør gjøres med den nedslitte bygningsmassen i området. På mer generelt grunnlag mener vi likevel at det i dagens situasjon er grunn til å spørre: Bør en ta seg råd til slike investeringer nå?

Det er grunn til å tenke seg om før en går i gang med større investeringer enn det som kreves for kommunens hovedoppgaver. Handlingsplanen beskriver redusert ressursbruk på noen områder der kommunen har lovpålagte oppgaver, og økt ressursbruk på noen områder med færre lovpålagte oppgaver. Det betyr at en ikke bare kan skylde på manglende statlige overføringer hvis det går galt.

Det går mot en spennende budsjettbehandling i bystyret.