Klimaendringene er den mest akutte og alvorlige trusselen mot livet på jorden og menneskers liv, verdighet og fellesskap. De truer skaperverket og skaper dypere skiller mellom fattig og rik – innen og mellom land.
Mens politikere, sivilsamfunn og kirker verden over har forberedt seg til FNs klimatoppmøte 7.-18. desember, har høsten gitt oss noen ubehagelige påminnelser om hva klimautfordringene dreier seg om, helt konkret. Tyfoner og oversvømmelser sendte nesten en halv million mennesker på flukt på Filippinene, og drepte flere hundre. På Afrikas Horn trues mer en 20 millioner av sult på grunn av regnmangel. Humanitære organisasjoner og FN-institusjoner har advart oss om at klimaendringer er i ferd med å skape kriser knyttet til matmangel, migrasjonsstrømmer og konflikt av hittil ukjente dimensjoner.
Det akutte ved klimakrisen illustrerer godt menneskenes avhengighet av hverandre. Den utfordrer oss som enkeltmennesker, ja, men kompleksiteten i klimakrisen gjør at den fremfor alt utfordrer oss som fellesskap – til felles ansvarlig handling.
For oss som kristne berører disse realitetene kjernen i vår tro. Vi tror på en Gud som har skapt den sårbare jorden og som elsker hele menneskeheten. Klimakrisen skaper splittelse og truer menneskelig liv og fellesskap. Derfor er den ikke en sak som vi kan velge å ikke forholde oss til – den utfordrer oss som kirker på et grunnleggende plan. Men troen gir oss også håp og inspirerer til handling. Det kristne budskapet er et budskap om frigjøring fra undertrykkelse og om forsoning med Gud, naturen og våre medmennesker. Det inspirerer oss til vern om skaperverket og kamp for rettferdighet.
Når en samlet ledelse fra Den norske kirke og representanter fra en rekke kirkesamfunn og kirkelige organisasjoner reiser til klimatoppmøtet i København 12.-13. desember, er det fordi vi tror dette toppmøtet kan ha avgjørende betydning for jordens fremtid. Sammen med representanter for kirker over hele verden markerer vi derfor 13. desember våre forventninger om at forhandlerne kommer fram til en avtale som er både effektiv, forpliktende og rettferdig.
Det ligger et stort ansvar på oss som er så heldige å være født i en del av verden der industrialisering, økonomisk vekst og høyt energiforbruk har skapt materiell velstand, men også miljø— og klimaødeleggelser som i dag rammer verdens fattige. Skal vi ha et håp om at fattige og rike land skal oppnå felles handling for å stanse klimaendringene, er det derfor vi i den rike delen av verden som må gå foran.
Det er flere grunner til at klimautfordringene ikke kan skilles fra spørsmål om global urettferdighet:
Først og fremst fordi det er de fattige som rammes først og hardest av klimaendringenes konsekvenser, enten det er økt forekomst av stormer og oversvømmelser, stigende havnivå eller tørke.
For det andre: For å sikre alle mennesker retten til et verdig liv, er det behov for økt levestandard i fattige utviklingsland. Dette betyr også retten til økt bruk av energi for verdens fattige. En «løsning» på klimakrisen som baserer seg på utslippskutt som går ut over denne retten, er ikke en god løsning sett fra vårt ståsted. Det betyr at rike land må kutte desto mer i egne land. I tillegg må den rike verden vise vilje til å finansiere både utslippskutt og tilpasninger til klimaendringer i fattige land.
For det tredje: Slik forhandlingene nå står, er den største motsetningen mellom rike og fattige land. Denne motsetningen er så sterk at den kan føre til sammenbrudd i forhandlingene. Fattige land hevder at de ikke kan stilles ansvarlig for å løse et problem skapt av den rike verden. Fra et etisk perspektiv kan vi ikke nekte fattige land den velstandsutviklingen som rike land har hatt, for å stoppe et klimaproblem som er skapt av den rike verden. Når afrikanske land under forhandlingene i Barcelona i november truet med å trekke seg fra forhandlingene på grunn av manglende vilje til forpliktelser fra de rike landene, er det derfor et signal som vi må ta på største alvor. Vi i den rike verden har ikke i tilstrekkelig grad tatt inn over oss at vi ikke kan overlate klimaregningen til verdens fattige.
Kirkelige organisasjoner har introdusert begrepet Greenhouse Development Rights (GDR) som et prinsipp for en rettferdig internasjonal fordeling av utslippskutt. Etter denne modellen beregnes lands forpliktelser til utslippsreduksjoner ut fra to kriterier: Deres historiske bidrag til klimaendringene og deres økonomiske kapasitet til å betale for utslippskutt. Det er langs disse linjene vi må tenke dersom vi skal ha håp om å komme fram til en avtale som både effektivt stanser den globale oppvarmingen og samtidig har legitimitet blant verdens fattige.
I Norge har vi et høyt velstandsnivå som i stor grad er basert på utvinning av petroleum, som har skapt store klimautslipp. Dette gir oss et spesielt ansvar for å bidra til bærekraftige løsninger på klimakrisen. Vi tror mange i Norge ser dette og er villige til å være med på de samfunnsendringer som skal til for at Norge skal være et foregangsland i klimaforhandlingene. Som kirker vil vi gjøre det vi kan for å mobilisere til engasjement og innsats på grasrotplan og på samfunnsnivå. Men vi trenger fremfor alt politisk handling.
Vårt budskap til våre politikere og de som skal representere oss i klimaforhandlingene i København, er at de ikke undervurderer folks klimaengasjement, men våger å gå foran med forpliktelser som også vil bety en nødvendig omlegging fra fossil til miljøvennlig energiproduksjon i Norge. Rådsmøtet i Norges Kristne Råd sa det slik i 2007: Vi ber om at den norske regjeringen iverksetter nødvendige tiltak for å redde en truet verden, selv om det koster… Det vil koste mer om vi ikke handler nå.
Utfallet av forhandlingene i København er i skrivende stund høyst usikkert, og avhenger av mektigere aktører enn Norge. Det er likevel av stor betydning – både for utfallet i København og for den videre prosessen – hva land som Norge er villige til å ta på seg av ansvar og konkrete forpliktelser. Vi håper Norge vil stille seg på de fattiges side i København, ved å gå foran med egne forpliktelser og være pådriver for felles handling. Det haster, det koster, det nytter!