Taliban ble fostret fram av USA, i nært samarbeid med Pakistan. Både Taliban og al Qaida ble i virkeligheten skapt av CIA og den pakistanske halvstatlige etterretningstjenesten Inter Service Intelligence, ISI. Dokumentasjonen er klar og ganske overveldende.
Vi må tilbake til 1973. Da grep general Daud makten i Afghanistan, avsatte kongen og innførte republikk. Fem år senere tok partiet «Peoples Democratic Party of Afghanistan» (PDPA) under sin leder Taraki, kontrollen over Kabul og henrettet Daud. Det fins ikke dokumentasjon på sovjetisk innflytelse så langt. Partiet fikk ikke kontroll over landsbygda og beholdt grepet om byene ved sovjetisk hjelp. Den sovjetiske invasjonen kom imidlertid først 24. desember 1979. Dette for Sovjetunionen fatale feilgrep var etter alt å dømme primært et resultat av revolusjonen i Iran tidligere samme år. Sjahen av Persia ble kastet av påfugltronen og ayatollah Khomeini etablerte den islamske republikken Iran.
Dette sendte sjokkbølger til Moskva. Hva om den islamske republikken skulle lykkes i å eksportere sin revolusjon til de sentralasiatiske, muslimdominerte sovjetrepublikkene? Bare Afghanistan skiller geografisk. Og hva om det sovjetvennlige regimet i Afghanistan bukket under? Det var nettopp det som holdt på å skje da Sovjet gikk inn. Da hadde nemlig USA allerede satt inn sine støt for å svekke og på sikt styrte regjeringen til PDPA og fremprovosere en sovjetisk militær intervensjon.
Talsmannen for dette var president Jimmy Carters sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski. Hans argumentasjon overfor Carter var at hvis PDPA-regjeringen lyktes, ville det bety «trusselen om et løfterikt eksempel». President Carter lot seg overtale, og 3. juli 1979 sanksjonert han et dekkoperasjonsprogram på 500 mill. dollar til å støtte de stammegrupperingene og krigsherrene som verden senere skulle lære å kjenne som Mujahedin. Målet var altså å styrte Afghanistans første verdslige, progressive regjering, det Sovjet var redd skulle skje.
Resultatet ble en 10-årsperiode hvor USA pøste inn enorme pengesummer for å ruste opp motstandsgruppene under de forskjellige krigsherrene, Mujahedin. En av gruppene ble til Taliban. Mange av krigsherrene var brutale fanatikere, slike som Hekmatyar og Dostum. Det skulle Afghanistan til fulle få merke.
Hvordan lyktes USA og Pakistans ISI i å ruste opp en motstandsbevegelse sterk nok til å tvinge Sovjet i kne? Store pengesummer ble pumpet inn, men like viktig var oppbyggingen av geriljagrupper, det USA i dag kaller terrorgrupper og som man i dag sier man bekjemper i Afghanistan.
En samlebetegnelse på disse gruppene er som nevnt Mujahedin, som betyr krigere. De utfører jihad – hellig krig. Taliban hører altså til her. Taliban betyr student. Gutter fra Pashtun-stammen fikk opplæring i muslimske skoler i Pakistan og i treningsleirene for Mujahedin. Disse leirene ble drevet av CIA i samarbeid med Pakistans ISI og finansiert av USA. Trolig fikk så mange som 100.000 unge menn her opplæring mellom 1982 og 1992. Mange av disse sluttet seg etter hvert til Taliban og Osma bin Ladens al Qaida. Opplæringen la vekt på å fremelske ekstremistisk religiøs ideologi ved å smelte sammen lokale afghanske, føydale tradisjoner og islamsk retorikk. Slik skaptes Taliban-krigerne.
Da PDPA-regjeringen falt i 1992, kom rivaliseringen mellom krigsherrene til syne. Hekmatyar ville ha statsministerposten, men veien til Kabul var stengt av andre krigsherrer. Dermed lot Hekmatyar amerikanske raketter hagle over Kabul og la 1/3 av byen (som inntil nå var nesten uskadet) i grus og drepte trolig så mye som 50.000 mennesker. Bare i løpet av 1994 ble 25.000 drept, ifølge Human Rights Watch.
En annen av krigsherrene var Dostum. Han er kjent for å straffe ulydige soldater ved å binde dem til larveføttene på stridsvognene sine og lage kjøttdeig av dem. Vi kan merke oss at denne rå og brutale krigsherren nå er tilbake i den politiske ledelsen i Kabul. At amerikanerne på nytt satset på ham, forteller mye om hva som egentlig foregår i Afghanistan.
Men så kom Golfkrigen og Hekmatyar kastet seg i armene på Saddam Hussein. Først da gikk det opp for Vesten at man hadde satset på feil alliansepartner. Man trengte en ny alliert i landet midt i Asia. I 1994 ble en slik alliansepartner synlig. En gruppe krigere klarte å ta kontrollen over Kandahar, en by revet og slitt mellom rivaliserende krigsherrer. Clinton-administrasjonen var ikke negativ til et maktskifte. Med sin anti-iranske politikk var man nå avskåret fra å legge oljeledningen fra Sentral-Asia gjennom Iran. Det måtte bli gjennom Afghanistan til havnebyen Karachi i Pakistan. Dermed tok oljeinteressentene ledelsen.
Fra USA strømmet nå store mengder våpen og penger via Pakistan til den gruppen som hadde tatt makten i Kandahar. Det tar bare to år. I 1996 rykker Taliban inn i Kabul og tar over etter krigsherrene i det som i ettertid er blitt kalt Nordalliansen. Makten beholder Taliban i fem år grunnet det gode forholdet de etablerer til oljelobbyen i USA.
En avtale ble inngått i Texas mellom Taliban-representanter og Unocal, representant for oljeselskapene. De skulle få legge en oljeledning gjennom Afghanistan til Pakistan. Viktige personer bak avtalen var Dick Cheney, nåværende visepresident i USA, Condoleezza Rice, nåværende utenriksminister og James Baker, utenriksminister under George Bush senior.
Da Taliban grep makten i 1996, strøk utenriksdepartementet i Wasington Taliban fra sin liste over regjeringer som beskytter terrorister, til tross for at Osama bin Laden oppholdt seg i Afghanistan. Da forholdet til USA ble anstrengt, prøvde Taliban gjennom en avtale med Pakistan å bli kvitt bin Laden. Mye tyder på at avtalen ble forpurret av USA. At man etter 7 års okkupasjon ennå ikke har likvidert ham, taler for seg. Årsaken var klart nok at oljeinteressentene var usikre på om Taliban ville klare å holde kontrollen og at USA derfor valgte å satse på sine tidligere allierte, krigsherrene i Nordalliansen.
Hadde USA allerede lenge før 11. september bestemt seg for å kvitte seg med Taliban under «et teppe av bomber», som en amerikansk diplomat 21. juli 2001 skal ha sagt til den pakistanske utenriksministeren Niaz Naik? Historiens dom over det som skjer i Afghanistan kommer nok.