Aftenposten innsikt har i sin desemberutgave referert følgende utsagn av krigsveteran Andrew Spurlock i The New York Times: «Når jeg fyller ut en jobbsøknad, kan jeg ikke skrive opp langdistanserekognosering og gode ferdigheter som snikskytter som egenskaper». Det kunne like gjerne vært en norsk soldat som sa det.

Dette forteller på en veldig klar måte at de soldatene Norge sender ut i internasjonale operasjoner ikke skal ut i vanlig arbeid, noe både Forsvaret og den enkelte er veldig klar over før de drar ut. Utdannelsen og forberedelsene til det de møter ute, har alltid vært god; og Norge høster mye ære for sin håndtering av de konfliktene de tjenestegjør i.

Dessverre kommer ikke dette godt nok fram i media her hjemme. Enten fokuseres det på den sivile delen av aktivitetene, som og er viktig. Eller det blir fokusert på Forsvarets uvilje mot å dele informasjon – ref. Forsvarets hemmelighold omkring spesialsoldatenes aktiviteter i forbindelse med operasjoner i Afghanistan. Dette er å informere om og holde fokus bare på deler av krigsveteranenes hverdag ute i krigsområdene.

Tall fra 2. verdenskrig, og senere kriger og konflikter, er helt entydige på at svært mye av tiden til soldatene går med til rutineaktiviteter, venting, drill, trening og patruljering. Det blir derfor feil å fokusere på at det i mange av de operasjonene Norge har hatt og har soldater, skjer noen få trefninger, episoder med skyting, og det mange mener kan beskrives som krig. Det er nettopp ventingen, patruljene og drillen som gir tid og rom for ettertanke og grubling på hva som kan skje.

Far min var ute i 2. verdenskrig, og han fortalte om mye lik tjeneste som jeg hadde i Libanon. Det var ikke mye direkte kamphandlinger han hadde gjennom 5 år, ifølge ham selv. Men jeg kan fremdeles huske atferden hans da vi vokste opp, drikkingen og de mange, lange turene han hadde, hvor mamma måte være alene med oss – ofte de beste stundene fordi vi slapp blikket, de stygge ordene, og den bestemte og til tider harde oppdragelsen.

Den eneste forskjellen på min far og de fleste av alle oss som har vært ute, er lengden på tjenesten i ett strekk. Skjønt, jeg har en kamerat som har vært i FN-tjeneste i til sammen 3 år. Nå går han rundt i hjembyen uføretrygdet, og nesten alltid alene. Da min far kom hjem fra krigen, var det ingen som tvilte på hva soldatene hadde vært med på, selv om de med usynlige skader ble uverdig behandlet også den gang. Men i dag skal vi ikke engang snakke om det. Det er uheldig for moralen kanskje? Når jeg prater med folk flest, er de i økende grad – føler jeg – opptatt av hvordan tjenesten var og hvordan vi ble mottatt da vi kom hjem. De blir overrasket hver gang jeg forteller om samlebåndsdimitteringen. Det er dessverre ikke blitt bedre i dag enn da jeg kom hjem i 1986. Etter Falklandskrigen i 1982 ble de engelske soldatene skipet hjem. Det hadde gått mye raskere med fly, men de ble sendt hjem sammen med kameratene de hadde trent sammen med og sloss sammen med; nettopp for å få «turboen» ned sammen. Dette er noe enhver psykolog sannsynligvis vil være enig i er lurt. I stedet for å sende soldaten hjem alene, via en offiser og en fagperson i gamlelandet, og deretter ut i samfunnet, alene, uten kontaktnett utover kameratene den enkelte velger å holde kontakt med selv.

Slik var det da jeg kom hjem, og slik er det i stor grad også i dag.

I boken «I kamp for fred» av Wegger Strømmen og Dag Leraand finnes på side 373 følgende ordveksling: «Fra Statsministerens kontor i Oslo spørres det om statsministeren kanskje bør sende blomster til den sårede FN-soldaten. Dette blir fra Forsvarets frarådet: En hilsen fra statsministeren vil bl.a. medføre at det må sendes lignende hilsener fra Forsvarsministeren og Forsvarssjefen! Dette synes å være å gå for langt, blant annet pga. konsekvensene dersom nye episoder med kanskje tallrike sårede oppstår, konkluderer Arbeidsgruppen for Libanon, …» Dette skjedde i 1978, da soldat Terje Halgeir Reppen ble skutt i hodet i Libanon. Han overlevde.

Dette forteller om en holdning og kultur som nok ikke den enkelte offiser har i dag, men Forsvaret og helsevesenet har fortsatt en lang vei å gå når det gjelder å behandle hjemvendte krigsveteraner på en skikkelig måte. I Bergens Tidende kan vi 29. november i år lese at krigsveteraner som kom hjem etter Golfkrigen i 1991 fortsatt venter! Venter på konkrete bevis på at de blir tatt alvorlig.

Jeg har selv arbeidet 22 år i Forsvaret, og jeg trivdes godt i de jobbene jeg hadde der. Jeg har fremdeles mange gode kamerater i uniform, som jeg tidvis prater med. De vet at de kan bli beordret til tjeneste i utlandet, og da er det svært betenkelig at rundt 70 % av dem har liten tro på det støtteapparatet som venter dem om de kommer hjem med usynlige sår (fra en undersøkelse gjort av Offisersbladet). Det sliter på både den som skal ut, og de som sitter igjen hjemme, som ikke vet hva de får hjem etter endt periode.

Med alt det jeg vet, spør jeg meg selv: Er jeg villig til å ta sjansen på at det vil gå bra? Er jeg, eller du, villig til å dra eller sende en av dine kjære ut i krig og satse på at det nok går bra? Jeg tror faktisk ikke at jeg vil det, og derfor boikotter jeg deltakelse i internasjonale krigsoperasjoner inntil Forsvaret og helsevesenet tar dette på alvor og viser med konkrete tiltak at også de vil gjør noe med dette.

Jeg, og alle de som ønsker at vi skal gjøre en forskjell der ute, skylder å ta våre kamerater på alvor og å støtte dem i kampen for et godt ettervern.