Setra og setervollens vide utsyn og det solsunne kulturbeite har vært et viktig ikon i nasjonsbyggingen. Fra lesebøker, eventyr, malerier, teater, sang og musikkstykker ble vi kjent med budeias frie og meningsfylte liv. Og tok du skreppa på ryggen og gjøv med latter opp den bratte stien fra setra mot tinden og vidden, fikk livet endelig sitt rette perspektiv og mening: «Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud, der byder i høyden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levd ud, her oppe på vidden er frihed og Gud, der nede famler de andre.» («Paa Vidderne» av Henrik Ibsen).

Det var i byen, under gatelyset og i gatestøvet vi andre famlet. Her fantes verken frihet eller Gud. Det urbane liv ble fremstilt som en unaturlig og frihetsberøvende konstruksjon – et nødvendig onde – mens seterlivet og livet på bygda for øvrig – og på fjellet – var naturlig og fritt som åndedrettet. Årsaken til at fortellingen om oss selv og nasjonen ble slik, har en enkel forklaring. Den herskende tenkemåte blant de dannede eliter på attenhundretallet elsket og fremelsket naturen og det naturlige, den frie tanke og det frie ord. Nettopp i dette kulturelle klima ble vår frihetsdrøm tent og nasjon dannet.

Den norske topografi passet som hånd i hanske til den rådende tidsånd. Norge er en ung nasjon og følgelig bærer vi med oss den oppdiktede historien om setra og seterlivet og en tilsvarende skepsis til livet i byen. Lengselen og idylliseringen av setervollen var selvsagt løgnaktig og oppdiktet. Dette var ikke budeias historie. Hun visste at livet på setra var et slit i søle, sult og ensomhet. Men i fortellingen om oss selv og nasjonen; fortalt av de dannede eliter, har idyllen og metaforen byttet plass med virkeligheten.

Årsaken til at vi ikke idylliserer livet i byen er naturligvis fordi det store flertallet av landets innbyggere lever i byer. Og livet er som kjent og har aldri vært idyllisk. Men fremdeles lever forestillingen om at det gode og naturlige liv skal leves på bygda, i de såkalte grisgrendte strøk, nær skog, vann og stillhet og små skolehus. Byen er støy og støv hevdes det. Glass og betong. Et naturstridig byggverk hvor mennesket tvinges og trues til disiplin og lydighet. Byens sosiale arkitektur fremmedgjør mennesket og skaper kriminalitet, ensomhet og ulykke. Denne karikaturen av byen og livet i byen lever i ulike varianter, til tross for at mennesket av ulike årsaker; helt fra sivilisasjonens morgen, har samlet seg i og dannet naturlige bysamfunn.

Forestillingen lever og kommer til uttrykk i mange forhold, ikke kun i fordeling og ressursbruk mellom by og land, men også i hvordan vi designer våre bysamfunn. Men ikke minst er denne forestillingen virksom og preger de forventninger innbyggerne stiller til et liv i byen og hvilke forventninger de folkevalgte forespeiler innbyggerne. Det kan synes som om noen oppfatter at et vellykket bysamfunn er et bygdesamfunn i makroutgave. Vi har forventninger om at trafikken skal flyte uhindret til alle tider. At alt skal komme til rett tid og på rett sted. At lyset skal slukkes, restaurantene stenge og musikken stilne når folk går til sengs kl. 23.00. Asfaltstøvet i vinduskarmen, reklameblammet i tapetet og sirenebjeffet på gaten irriterer og hemmer nattesøvnen. Nærvær av industri, trafikk og havnevirksomhet gir angst. Og tiggere, tapere og stoffmisbrukere burde holdt seg til en annen by. Men byen er ikke, og vil aldri bli et stort bygdesamfunn.

Og særlig gjelder det sentrum. Sentrum skal domineres av vrimmel og lys, larm og latter, kjøp og salg. Regnpytt-piss, eksos og alt annet som lukter øl og lyder som jazz og rock & roll. Sentrum er kun til for å besøkes og skal du bo i sentrum må du finne deg i å bo i høyden, som på ei seter. Byen har sin særegne estetikk og rytme og vi som elsker byen og tar del i byens rytme, pust og puls, vet at vi kun kan fortære den i små porsjoner. Når besøket er over, trekker vi oss tilbake til rekkehuset eller blokkleiligheten i nærheten eller i god avstand for å leve vårt hverdagsliv. Men byen er der like fullt og omringer oss med trafikkork, trailerstøy og asfaltstøv. Og den vokser. Enten i høyden, i bredden eller begge deler. Det er bysamfunnets dynamikk. Ny virksomhet vokser fram, gammel bebyggelse må vike.

Byen har ikke bare en, men flere identiteter. Bydelspatriotisme er ikke et nytt fenomen, men den har fått et annet innhold og en annen form de siste 20 årene. Tidligere var bydelspatriotismen kjennetegnet av sosiolekter med tilsvarende øst— og vestkantidentiteter. I dag er bydelene organisert i sterke og aktive velforeninger. De har utviklet seg fra å være opptatt av gangfelt, lekeplasser og snørydding til å bli velorganiserte og ressurssterke interesseorganisasjoner som fungerer som både høringsinstans og aktør mot forvaltning og politikk.

Den nye bydelspatriotismen og aktivismen byr imidlertid på utfordringer som det er verdt å reflektere over. Lokalisering av «ubehagelige» institusjoner og virksomheter volder til stadighet hodebry for de folkevalgte. Etablering av ny virksomhet som kan endre bydelens karakter og identitet skaper ofte tilsvarende reaksjoner og aksjoner. Der de folkevalgte skal formulere, veie og anvende kompromisser i en politisk prosess, har velforeningen som eneste oppgave og fremme den ene parten i en eventuell interessekonflikt. Der de folkevalgte i et bystyre er vurdert, drøftet, nominert og deretter valgt blant byens innbyggere, er styret i en velforening sammensatt og talspersoner, ikke sjeldent valgt ut fra personlig engasjement, avhengig av sakens karakter og innhold.

Slik spontan aktivitet er selvsagt svært verdifull for demokratiet og viktig for at avgjørelsen som de folkevalgte skal velge, bygger på all tilgjengelig innsikt. Men det er likevel viktig å bestemme og avgrense hva slags kompetanse og status velforeningene skal innrømmes i en demokratisk beslutningsprosess. Velforeningen vil aldri hevde å representere noe annet enn bydelen eller en del av bydelen, og det er et slikt perspektiv de folkevalgte må anlegge når de vurderer velforeningens kompetanse og innflytelse.

Bysamfunnet er alt annet en idyll og vil aldri gjøre hevd på noe annet. For all fremtid er det bestemt at byen er det naturlige oppvekstmiljøet for mennesket. Lengselen mot og myten om den rene naturtilstanden i skikkelse av ei seter var kun en vrien og vrang forestilling.