Så lenge det varer; sentralbanken antydet at renteøkningene kan komme raskere enn tidligere signalisert.
Den rekordlave renten skyldes jo finanskrisen. Verdens sentralbanker satte inn sitt tyngste våpen da finansmarkedene kollapset og konjunkturene raste nedover i fjor høst. Det virket: Svein Gjedrem kan konstatere at de verste spådommene ikke ser ut til å bli virkelighet. Ledigheten her hjemme ligger på 80.000 personer, godt under de 120.000 mange så for seg. Bankene ser ut til å ri stormen av, aksjemarkedene er i ferd med å glemme sjokkterapien – hukommelsen er kort der i gården – og ikke minst: Boligmarkedet i USA har så smått snudd oppover. Intet er så viktig for verdensøkonomien som fellesskapet av amerikanske forbrukere. De har avgjørende innflytelse på alt fra oljepris til etterspørselen etter hundefôr.
Da krisen satte inn, dempet Norges Bank fornuftig nok fokuset på inflasjonsstyring. Skadebegrensning ble viktigere. Nå som vi ser tegn til stabiliserende bedring – om enn skrøpelige – registrerer vi at sentralbanken igjen legger større vekt på de 2,5 prosentene prisstigning som har vært målet siden Gjedrem overtok som sjef.
Dermed er vi også tilbake til en delikat balansegang mellom rente og valutakurs.
Det er et faktum at Norge har sluppet rimelig lett fra finanskrisen. Det setter oss også i posisjon til å lede an når den globale konjunkturoppgangen forhåpentligvis tar til for alvor. Da blir konsekvensen raskt «press i økonomien» — en styggedom etter Norges Banks oppfatning, og en tilstand som må bekjempes med renteøkninger.
Problemet oppstår dersom Norge hever renten raskere og mer enn andre land. For da styrker kronen seg automatisk overfor dollar, euro, pund og andre valutaer. Konsekvensen blir svekket konkurransekraft for den store, norske eksportindustrien og dermed arbeidsplasser i fare – igjen.
Det skal ikke være enkelt. Men for øyeblikket får vi glede oss over at finanskrisen visst ikke ble så ille allikevel.