De to har utkjempet slag før. En påminnelse kan være passende før det braker løs, for vi kan trolig vente oss noe av den samme kanonaden vi har hørt drønnene fra tidligere.
Før valget i 2001 beskyldte Stoltenberg høyresiden for å ville demontere det norske velferdssamfunnet. I opptakten til stortingsvalget fire år senere advarte Høyre og regjeringspartnerne i store annonser mot «den røde fare» – og at de rødgrønne står for en politikk som er direkte farlig for sysselsetting og velferdsøkning.
Slik billig demagogi kan sikkert være underholdende, men har lite for seg. Verken under Bondevik II eller den rødgrønne regjeringen viste skrekkbildene seg å ha rot i realitetene. Det er da heller ikke så overraskende.
Velferdssamfunnet er riktignok bygget opp med Ap i regjeringsposisjon det meste av tiden, men det har stort sett vært tverrpolitisk enighet om de store linjene. Velferdsstaten er kommet for å bli – og vil bli videreført – uansett hvilke regjeringsalternativer som kommer til makten.
Ikke vet vi hvilke nye skrekkvisjoner vi kan vente oss i den forestående valgkampen. Men både venstre— og høyresiden bør besinne seg. Det blir ikke troverdig når representanter for ulike partier maler skremmebilder av hva vi har i vente ved eventuelle politiske skifter.
Årets valgkamp kan bli den mest innadvendte og nasjonalistisk navlebeskuende på lenge. Det bør være et alvorlig tankekors. Selvsagt skal valgkampen preges av omsorgen for våre egne – våre eldre, syke og svakt stilte. Men vi har tradisjon for at norske valgkamper også sikter mot internasjonal solidaritet.
I en stadig mer globalisert verden med blant annet et omfattende fattigdoms- og flyktningeproblem, er det vårt håp at årets valgkamp også tar dette opp i seg. Det blir snevert hvis vi kun er opptatt av hvordan vi best kan avskjerme oss fra og beskytte oss mot verden utenfor våre grenser.