Like oppunder jul fortalte Klassekampen at kun én av sju norske forskningskroner gikk til forskning på ny fornybar energi i 2007. Til sammenligning ble seks av sju kroner satt av til forskning på energi fra olje og gass. Aftenposten fulgte opp med å sammenligne oss med våre naboland, og kunne fortelle at vi bruker så lite penger på å utvikle ren energi at begrepet sinke passer godt i denne sammenhengen. Regjeringen brukte 44 millioner kroner til forskning på ren energi i 2006. Til sammenligning brukte Danmark og Sverige fem-seks ganger så mye og finnene spanderte snaut tre ganger så mye. Norge er i en særstilling også når det gjelder bruk av fornybar energi. Andelen fornybar energi i Norge er redusert med en firedel siden 1990. Vi er temmelig alene blant de vestlige industrilandene om å redusere denne andelen. Det skjer i et land som er blitt blant verdens mest velstående takket være oljen. Vi har en oljebransje som har vist evne og vilje til innovasjon og modig satsing. I tillegg kommer en entusiastisk tilrettelegging fra myndighetene. Det er tross alt oljen som har skapt velferden vår, og det er oljen som kommer til å sikre oss velferd og velstand de neste par tiårene også. Men en gang tar den slutt.Oppgavene med å løse fremtidens energiutfordringer en gang for alle er tydeliggjort: Vi må ha ren, fornybar energi fremfor fossilt brensel. De rødgrønne svarer med å bevilge nesten ti ganger mer penger til forskning på hvordan vi kan utvinne mer olje og gass enn på fornybare energikilder — og hvordan disse kan sørge for en bærekraftig velstand inn i fremtiden. Regjeringen bryter løftene den har gitt oss, den svikter de forventningene vi har til dem, og de kaster så å si alle fagre klimaløfter i regjeringsplattformen Soria Moria over bord. Der er et bærende element i miljøkapitlet at Norge skal bli verdensledende innenfor utviklingen av miljøvennlig energi.Nå har forskningsminister Tora Aasland varslet økt satsing på forskning på ny fornybar energi, men opptrappingen i år er likevel bare symbolsk (86 mill. kr.). Faktum er at vi er omtrent så langt unna målet som det går an å komme. Og det i et land som har de beste forutsetninger for å bli en stormakt innen ny fornybar energi - både når det gjelder naturlige forutsetninger, ressurser og kompetanse. Hadde vi hatt politikere med mot, visjoner og gjennomføringskraft, ville vi nådd en rekke miljømål, på kort og lang sikt. Vi kunne vist at vi tar ansvar for den velferd - og de utslipp - oljen har skapt. Og vi kunne tatt en svært viktig posisjon som leverandør av miljøteknologi - slik vi har gjort med petroleumsteknologi. Det er både bærekraftig og lønnsomt.Tilbake er Stoltenbergs månelanding. En landing vi nå vet allerede er foretatt av amerikanere i form av CO2-håndtering på kullkraftverk. I tillegg vet vi at det norske selskapet Sargas har brutt barrierer ved å håndtere CO2 på et svensk kullkraftverk. CO2-deponering i norsk regi utsettes, sammen med en rekke andre «grønne» tiltak. Statsministeren skylder på økonomi når han forklarer at mål må utsettes. Mangler vi penger? Eller er ikke dette viktig nok? Dette handler om moral, og det moralske ansvar vi har som en rik og forurensende petroleumsnasjon. Når en mann som Stein Erik Hagen snakker om å tjene penger, kan det være verd å lytte. I nyttårsintervjuet i Dagens Næringsliv resonnerte han både omkring dette og om miljøtrusselen:- Skal vi klare å gjøre noe med miljøtrusselen, må det være business i det. Først da blir det noe fart.Han har selvsagt rett. Vi ser kvantesprang bli tatt når mulighetene for posisjoner i markedet og påfølgende avkastning er til stede. Solenergiselskapene Elkem Solar og REC er gode norske eksempler. Dette er selskaper som har brukt årevis på forskning, hatt fremtidstro og fremsynthet og opplever gjennombrudd. I disse selskapene er Hagen storaksjonær gjennom sitt eierskap i Orkla. Han er ikke det fordi de skal bidra til å løse fremtidens energiutfordringer, men fordi dette er - og blir enda mer - lønnsomt. Internasjonale industrigiganter som danske Vestas og amerikanske General Electric (GE), som begge er store på produksjon av vindmøller, er andre eksempler.Sjefen for GE, som er et av verdens største og klodens nest mest verdifulle selskap, Jeff Immelt, sa i et intervju med Aftenposten i sommer at miljøvern er lønnsomt. Med det mener han ikke bare for omdømmet, men rett på bunnlinjen. Han vil rense gasskraftverk for CO2, og har bebudet at konsernet skal selge produkter og tjenester knyttet til miljø for 120 milliarder dollar i året innen 2010. For å nå disse målene må selvsagt forskerne i GE bedrive hektisk teknologiutvikling. Men Immelt er også avhengig av at rammebetingelsene er til stede. Da snakker vi om betingelser som gjør det smart og lønnsomt å ta i bruk teknologien, og ordninger som stimulerer oss forbrukere til å kjøpe sluttproduktene - eller fruktene - av miljøteknologien. For eksempel ny fornybar energi.GE-sjefen ser muligheter fordi både myndigheter og marked er opptatt av miljø. Han stoler på høye strømpriser, og venter på CO2-kvoter i USA, redskaper som vil utløse massive miljøinvesteringer.Et grønt sertifikatmarked for ny fornybar energi er et slikt redskap. Vår regjering har igjen forhandlet med svenskene om et norsk-svensk samarbeid, etter at vi trynet i forsøket med å stable ordningen på beina i 2006. Nye meldinger går ut på at den ikke vil være på plass før tidligst i 2012. Også når det gjelder støtteordninger til for eksempel vindkraft, har politikerne sviktet. Det skorter ikke på risikovillig norsk kapital til vindkraftprosjekter som vil utløse atskillige TWh, men så lenge politikerne ikke er i stand til å se at dette krever særlige rammebetingelser, nytter det ikke. Vi ser i stedet norske investeringer gjøres i utlandet, og allerede eksisterende tidevannskraftverk og bølgekraftverk flyttes ut, til land hvor myndighetene ser på dette som viktig. Det betyr at vi blir hengende håpløst etter andre nasjoner i kampen om å ta en ledende rolle når det gjelder å løse energiutfordringene. Vi svikter kapitalt på flere fronter i klimakampen: Ikke klarer vi å etablere systemer som stimulerer markedet og gir en miljømessig god retning til store investeringer, og ikke klarer vi stimulere til forskning på ny fornybar energi. Norge er styrtrikt, oljeavhengig og en storforurenser. Husk det når rødgrønne politikere skryter av vår klimainnsats. For vårt offisielle selvbilde i miljøsammenheng er det ingenting i veien med. Det er jo typisk norsk å være god. Selvgod.