Isdronningen

Jeg har skrevet om det før. Prosjektet mitt som handler om å bli skamløs.

Jeg tenker en del på alt jeg skammer meg over i livet. Skammen har fulgt meg som en trofast venn, nisse i øret, styggen på ryggen, eller trygg havn kanskje — år ut og år inn.

Janne Formoe.

Her er et lite knippe av ting jeg skammer meg over:At jeg burde vært 2 kg tynnere.

At jeg staver ting feil.

At jeg ikke har kjæreste.

At jeg er sliten.

At jeg spiser for mye sjokolade.

Når kortet blir avvist i butikken.

Når jeg ringer angående en rolle jeg har lyst på og inviterer meg selv på audition.

Når jeg ikke får en jobb etter audition.

At jeg ikke kan nok om alle verdens kriger.

At jeg har 238 mat-intoleranser (virker så motebasert).

Hvis noen ringer og jeg sover — lyver om at jeg er våken tvert.

Og at jeg absolutt ikke kan matte.

Listen er dobbel så lang, og kanskje enda lenger. Tenk bare hvor skamfullt det er å dette på isen? Jeg er i alle fall på beina igjen før jeg egentlig har forstått hva som har skjedd og smiler veldig til de forbipasserende for å bekrefte at dette er virkelig ikke noe problem. «Vondt? Nei. He, he, dette var da ingenting, det er bare meg som er så vimsete»

En mannlig venn av meg, som er ganske høy, skammer seg skikkelig hver gang han stanger hodet i veggen. For meg er det uforståelig, jeg tenker at det er skikkelig flott med høye menn, og litt sjarmerende at de stanger hodet i veggen her og der. Vi skammer oss over de merkeligste ting, og det kan føre til at vi blokkerer oss selv.

Jeg var på en boklansering her om dagen, der to voksne karer har skrevet en bok som heter «Kampen mot uroen» som blant annet handler om dette. Den ene forfatteren forteller at han hele livet har slitt med dysleksi og tidligere ikke klarte å skrive en tekstmelding en gang fordi han skammet seg så enormt over det. Han var livredd for å bli avslørt, og han sa ofte til seg selv at han var dum og lite intelligent. Han sa det så ofte at han til slutt trodde at det var sant. Så begynte han i terapi hos medforfatteren og sammen skrev de denne boken! Han har sluttet å skamme seg over dysleksien, og er nå forfatter.

okei, lille skam du får bare bli så lenge du vil her hos meg. Det er greit, men jeg fortsetter som før

Jeg måler ikke min kjærlighet til andre i hvordan de ser ut, deres mattekunnskaper, stavefeil, velykkethet, eller om de detter på isen i ny og ne.

Det vil jeg ikke gjøre mot meg selv heller!

Når skammen tar meg vil jeg ikke lenger forsøke å dytte den bort, men anerkjenne at der er skammen i meg igjen, og tenke «okei, lille skam du får bare bli så lenge du vil her hos meg. Det er greit, men jeg fortsetter som før». Skamløst og stolt vil jeg bruke kalkulatoren når jeg trenger det, gråte en skvett over jobben jeg ikke fikk for så å lete etter en ny, klappe meg på «fødeskinnet» og tenke at jammen er jeg hot mama anyhows (jada, VET det ikke staves sånn), dette på isen og ligge der til drømmemannen drar meg opp igjen og våge å innrømme at det var både vondt og flaut.

Og tar han meg ikke for den jeg er gir jeg han en på tygga, helt uten skam!