Som leder med beredskapsansvar i 40 år har jeg erfaring med å forebygge og håndtere uønskede hendelser. Etter mitt skjønn er den største utfordringen i dag at konsekvenser av ulykker og uhell og håndteringen av disse går på tvers av ansvarsområder og forvaltningsnivåer i samfunnet. Vi lever i en fragmentert beredskapshverdag.
Som fylkesmann ser jeg at organiseringen med mange små enheter og en sektorvis tilnærming med ulike geografiske distrikter, vanskeliggjør en effektiv og koordinert innsats ved komplekse krisesituasjoner. Et system med mer enn 400 kommuner, 27 politidistrikter, ca. 70 nødmelde-sentraler og mer enn 300 brannvesen med beredskapsansvar skriker etter opprydning. Særskilte beredskapsordninger for akutt forurensning, atomberedskap og skogbrann fragmenterer bildet ytterligere. Smått er ikke alltid godt.Når noe er fragmentert, er det oppdelt eller brukket. Motsatsen til fragmentering er helhet.
Jeg kjenner meg igjen når sjefen for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Jon Lea, karakteriserer beredskapen i Norge som et stort og komplekst puslespill
Nølende spør jeg om det kanskje rett og slett er umulig å få et vellykket resultat i en kompleks situasjon med vårt nåværende beredskapssystem som bygger på ansvars-, nærhets— og likhetsprinsippene. Jeg kjenner meg igjen når sjefen for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Jon Lea, karakteriserer beredskapen i Norge som et stort og komplekst puslespill med en usikker ramme og mange små brikker som gjensidig er avhengige av hverandre.
Karakteristikken svir fordi det er Fylkesmannen som skal samordne det regionale arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap for å skape helhet og bidra til et trygt og robust samfunn. «Fylkesmannens samordningsansvar er av stor betydning og må vektlegges i fasene før, under og etter eventuelle uønskede hendelser i fred, krise og krig», skriver justis og beredskapsdepartementet. Hva ligger så konkret i dette?
Definisjon på samordning er vanskelig å finne. Jeg har bladd i diverse rapporter, NOU-er og Stortingsmeldinger som omhandler beredskap uten å ha funnet noen klar definisjon på begrepet. I en helserelatert presentasjon fant jeg en definisjon som i hovedsak omfatter det jeg selv legger i begrepet. «Samordning omfatter en systematisering eller organisering av det hver enkelt utøver gjør overfor en og samme problemstilling, slik at alle tiltak er vel tilpasset hverandre og ikke motvirker hverandre.» (Knoff, 1985).
Som regionalt bindeledd i beredskapsarbeidet opplever Fylkesmannen fragmenteringen på flere måter, for eksempel blir man bedt om å rapportere parallelt til flere forskjellige departementer og direktorater ved kriser og hendelser i fylket fordi sentralt nivå ikke er samordnet.
Også ledelse er komplisert i vår fragmenterte beredskapshverdag, for eksempel vil mange forskjellige staber være i sving etter en ulykkeshendelse, blant annet i politiet, på sykehuset, hos Fylkesmannen, i brann- og rednings-etaten, i kommunen, i Vegvesenet, i kraftselskapet og i Sivilforsvaret. Kommunikasjon og samordning mellom disse vil by på utfordringer, selv om Fylkesberedskapsrådet vil være et naturlig knutepunkt i arbeidet når det trår sammen.
Selv om ekstremværet nylig ikke var verre enn at et robust samfunn som det norske må kunne håndtere konsekvensene av det, erfarte vi at avhengigheten mellom funksjoner i vårt moderne samfunn er så stor at problemene forplanter seg til helt andre områder hvis én viktig funksjon settes ut av spill. Problemene er så komplekse at de krever at vi erstatter tekniske risikoanalyser med samfunnsfaglige metoder som kan fange opp for eksempel sosial uro og kulturelle verdier i samfunnet. Denne typen analyser har vi foreløpig ikke god nok kompetanse til å utføre regionalt.
Det kom fram at politiaksjonen på Utøya var svakt koordinert og derfor tok lengre tid enn nødvendig.
Gjørv-kommisjonen peker på at mangelen på helhet og oversikt 22. juli fikk uheldige følger. Det kom fram at politiaksjonen på Utøya var svakt koordinert og derfor tok lengre tid enn nødvendig. Den underbemannede operasjonssentralen, som etter planen skulle lede og koordinere, sviktet. Kommunikasjonsproblemene gjorde at ressursene ikke fant hverandre. Dette førte til at Kommisjonen støttet forslaget om at et nytt prinsipp, samvirkeprinsippet, skulle legges til de etablerte prinsipper om ansvar, likhet og nærhet i samfunnssikkerhetsarbeidet. Dette er et skritt i riktig retning.
Men nye tider krever nye svar. Erfaringer fra store hendelser de senere år og ikke minst teknologiske utfordringer tilsier at vi tenker nytt. Flere etater har fått alvorlig kritikk etter sin innsats ved større hendelser i den senere tid. Er det den enkelte etat eller systemet som svikter? For meg synes det som vi ikke lenger kan leve med en beredskap som i så stor grad oppleves som et puslespill. Samordningsansvaret bør defineres klarere og selve grunnmuren i norsk beredskapstenking, prinsippene om ansvar-, nærhet og likhet gjennomgås grundig.