Denne historien om hverdagen som journalist startet egentlig om kvelden den 10. mars 2014. Daværende fylkesmann Øystein Djupedal sendte en epost til rådmannen i Arendal kommune om profilering av First House under Arendalsuka.
Fylkesmannens epost er ikke ført i fylkesmannens postjournal, og det er i denne sammenhengen ok. For Djupedal hadde vært ryddig og meldt sitt engasjement i Arendalsukasom et såkalt sidegjøremål. Det samme kan ikke sies om Harald Danielsen. Han er øverste leder for kommunen, og Arendalsuka er ikke en organisasjon i tradisjonell forstand. Arendalsuka disponerer Arendal kommunes kontorlokaler, bankkonti og mangler eget organisasjonsnummer. I praksis tar Arendal kommune regningen og risikoen for arrangementet, og Arendals rådmann disponerer egen og andre ansattes tid til arrangementet.
Omfattet av offentleglova
Med dette som bakgrunn, hevdet jeg at eposten Danielsen mottok kvelden den 10. mars, og all annen korrespondanse rådmannen har om Arendalsuka, er omfattet av offentleglova. Videre bad jeg på vegne av Fædrelandsvennen om innsyn.
Det som skjer videre er en komplett parodi. Først så får jeg avslag på innsynsbegjæringen min. Avslaget er signert Harald Danielsen, «sekretær i Arendalsuka», og foreligger på Arendalsukas brevpapir. Danielsen svarer som sekretær for arrangementet at det ikke er omfattet av loven. Men jeg hadde altså bedt kommunen om innsyn, kommunen er omfattet av loven og kommunen må svare meg. Det ville den ikke, det vil si, rådmannen ville ikke det.
Det som skjer videre er en komplett parodi.
Jeg klaget på avslaget. Klageinstans viste seg å være fylkesmannen i Aust-Agder. Hos fylkesmannen brukte man betydelig tid på saken, inntil jeg spurte om ikke fylkesmannen var inhabil i dette spørsmålet. Da fant man ut at kanskje noen andre burde se på klagesaken, og sendte den videre til Kommunal— og regionaldepartementet. I departementet skulle man så vurdere om det ikke kunne være slik at kommunen burde gitt meg innsyn. Men de kom frem til at kommunen slett ikke hadde vurdert min innsynsbegjæring i strid med loven, siden Danielsen hadde en helt annen hatt på seg da han sa nei!
Sivilombudsmannen ga meg rett
Nå var jeg nokså oppgitt, og jeg klaget departementet inn for Sivilombudsmannen. Argumentet mitt var at de i det minste måtte avklare om Arendal kommune er forpliktet eller ikke i spørsmålet om å behandle innsynsbegjæringen. Sivilombudsmannen ga meg rett. De slår fast at Arendal kommune hadde plikt til å behandle innsynskravet i eposten.
Nå var det gått et års tid, og betydelige saksbehandlingsressurser var brukt på Harald Danielsens trenering av innsyn allerede.
Nå var det gått et års tid, og betydelige saksbehandlingsressurser var brukt på Harald Danielsens trenering av innsyn allerede. Jeg ble nå invitert til å starte prosessen på ny, ved atter å be om innsyn hos Arendal kommune i den samme gamle eposten fra Øystein Djupedal. I mellomtiden var deler av innholdet blitt kjent gjennom en artikkel i Dagens Næringsliv, fordi teksten var vedlagt noen rådsmøtepapirer. Godt, så er i det minste ikke eksistensen av dokumentet omstridt. Men jeg ville fortsatt se hele eposten, med metadataene. Dessuten ville jeg avklare det prinsipielle, om ikke det er sånn at Norges mest profilerte politiske festival burde åpnes for innsyn.
Les også: Maktkampen i Arendalsuka
Les også: Redaktørens maktkamp med Arendalsuka
Jeg fikk denne gang et raskt og formelt brev fra Arendal kommune med avslag på innsynsbegjæringen. Kommunen mente at dokumentet ikke var omfattet av offentleglova. Jeg mente det motsatte, og fremholdt at alt rådmannen foretar seg som berører disponering av offentlige midler til Arendalsuka skal åpnes for innsyn. Jeg klaget, og nok en gang ble saken oversendt fylkesmannen i Aust-Agder! Der brukte man denne gangen ikke mer enn tre måneder på å finne ut at fylkesmannen fortsatt var inhabil i denne saken, før man nok en gang sendte saken videre til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
Oppnevne settefylkesmann
Departementet fikk nå saken til behandling for andre gang, men ville ikke avgjøre den nå heller. De fant ut at den beste måten å avgjøre det hele på måtte være å oppnevne en settefylkesmann, siden fylkesmannen i Aust-Agder ikke kunne ta i saken. Fylkesmannen i Telemark fikk det ærefulle oppdraget.
Jeg mente det motsatte, og fremholdt at alt rådmannen foretar seg som berører disponering av offentlige midler til Arendalsuka skal åpnes for innsyn.
Kort oppsummert fikk jeg fullt gjennomslag hos settefylkesmannen Telemark. Det rådmannen gjør som omhandler Arendalsuka, er omfattet av offentleglova og åpent for innsyn. Fylkesmannen slår fast at jeg skal få utlevert dokumentet jeg ber om.
Men fikk jeg eposten? Nei. I stedet får jeg en epost fra kommunens rådgiver Trond Sturle Berg, som er sendt i kopi til rådmann Danielsen. Han skriver:
«Den aktuelle eposten er ikke lagt inn i kommunens saksarkiv, og eposten er slettet fra Danielsens epostkonto. Den etterspurte eposten kan derfor ikke fremskaffes.»
Offenleglova mangler reaksjoner mot offentlige myndigheter som bryter den. Til gjengjeld har vi en mengde muligheter til å straffeforfølge offentlige tjenestemenn dersom de en gang i livet gir bort ett dokument for mye.
For mye åpenhet kan altså straffes. Ulovlig hemmelighold straffes ikke i Norge.
Maktkampen i Arendalsuka